Under overflaten

– Tilsynelatende er det mange som har det så greit i vår tid. Derfor orker mange ikke å forholde seg til ensomhet. Kanskje tåler vi ikke å bli minnet om hvor vanskelig livet kan være, sier Sunniva Gylver.

– Du skriver i din nye bok at man må elske seg selv som andre, og at mange sliter med dette på grunn av selvforakt?

– Det er ikke bare en skjevfordeling av materielle goder, også selvfølelsen er skjevfordelt. Som prest møter jeg mange som alltid dømmer seg selv mer enn de dømmer andre. Mange flinke damer, for eksempel, kjenner seg som en bløff og venter på å bli avslørt. I deler av den kristne tradisjon har det også vært en sterk gudelig variant av janteloven som sier: «Du skal ikke tro du er noe. Det er Gud som er noe.» Mens jeg mener Guds storhet understreker, ikke bare menneskets litenhet, men også vår storhet.

– Ulmer skammen under den vellykkede fasaden?

– I vår tid er kanskje skamfølelsen tydeligere enn skyldfølelsen? Det blir en følelse av at «jeg er feil» mer enn «jeg har gjort en feil». Skammen kan godt handle om at man ikke kjenner seg spesiell nok, ikke får brukt alle mulighetene som finnes. Det kan bli et mulighetstyranni. Noen av oss trenger å utfordres på å gripe muligheter til å realisere oss selv – andre trenger å øve seg i å sette andre først. Vi har alle sammen menneskeplikter, ikke bare menneskerettigheter, hvis fellesskapet skal fungere.

– Du mistet søsteren din i anoreksi. Er spiseforstyrrelse en tidstypisk lidelse?

– For mange jeg har snakket med, blir spiseforstyrrelsen en måte å møte livets utfordringer på. Det gir en slags kontroll og enkelhet når alt handler om det. Samtidig kan den være et uttrykk for at man ikke vil ta stor plass. Søsteren min døde da hun var 15 år og jeg var 16, hun hadde vært syk i fire år. Det er mye jeg gjerne skulle spurt henne om.

– Ensomhet er det som trekker livskvaliteten mest ned, skriver du. Kan du utdype det?

– Mennesker kan tåle utrolig mange påkjenninger, både når det gjelder samliv, økonomi og helse, hvis man ikke kjenner seg ensom. Men hvis man står i en tøff situasjon som man opplever at ingen andre ser, går det hardt ut over livskvaliteten.

– Er ensomhet blitt en folkesykdom?

– I vår del av verden er ensomheten kanskje større for den som ikke lykkes, enn i mange andre land. Tilsynelatende har alle her det så greit. Og mange som er ensomme, opplever at andre er redde for å bli «smittet» av ensomhet. Dette merker for eksempel en del som sørger. Mange skygger banen. Jeg tror ensomhet, depresjon og alderdom er noe av det vi har vanskeligst for å forholde oss til, fordi det minner oss om hvor hardt livet kan være.

– Er det verst å oppleve å være den eneste som sliter, mens alle andre har det så bra?

– Ja, eller å ikke bli sett og anerkjent med det liv og de utfordringer man har. Kanskje står du i ditt livs kamp hver dag med deg selv, men ingen vet det. Kanskje er du pårørende til en som er alvorlig syk. Da står du oppe i en vedvarende krise. Men det synes ikke utenpå.

– Du og mannen din hadde en slik vedvarende krise da barna var alvorlig syke?

– Jeg har tre barn som nå er seks, sju og ti år gamle. I flere år var to av dem veldig syke, men legene fant aldri helt ut hva det var. Livet ble skjørt i de årene, det meste handlet om syke barn. Man måtte ta én time, én dag, av gangen. På den ene siden er det en løgn at alle andre har det bra, for de fleste har sine tøffe erfaringer. Men på den andre siden: Livet er ikke rettferdig. Noen går gjennom flere kriser enn andre. Selv opplever jeg meg heldig i forhold til mange jeg har møtt.

– Det står «prest» med store bokstaver bak på T-skjorten din og foran på brystet med mindre skrift. Er det din arbeidsuniform?

– Ja. Jeg har vært prest her i Grønland kirke, i et område av byen hvor det er cirka 20 moskeer, i seks år nå. Jeg vil gjøre Gud synlig og har lyst til å snakke om tro, og være tilgjengelig som prest. Derfor går jeg rundt med denne T-skjorten. For meg er den et påskudd og en påminnelse til å snakke om Gud.

– I dag går kanskje mange heller til en psykolog enn til en prest?

– Psykologen er blitt veldig viktig, men jeg er opptatt av at ulike hjelpere kan utfylle hverandre. Som prest har jeg et tydelig ståsted og jeg ønsker å være en god samtalepartner. Dessuten er det ingen journal hos presten, og samtalene er jo gratis.

– Nå reiser du med hele familien til Madagaskar og tar et års permisjon?

– Jeg er så privilegert at jeg kan jobbe ulønnet et år for KFUK og KFUM på Madagaskar. Jeg har aldri vært der før, ikke i Afrika heller. Jeg ønsker at barna mine skal lære hvor materielt sett privilegerte vi er i vår del av verden, men at vi også kan lære av andre og bidra med noe som er positivt. •