På følelsen: Redsel

Når vi blir redde, mobiliseres vi på millisekunder. Vi kan løfte mer, slå hardere og løpe fortere enn vi trodde var mulig. Men noen ganger fungerer det verken med flukt eller kamp. Hvis fienden er for mektig, kan kroppen reagere med å stivne. Også denne reaksjonen kan beskytte oss. Et dyr som ligger stivt av skrekk, kan lure angriperen til å tro at det er dødt.

De gangene vi står overfor en konkret fare, er altså frykten enkel å forstå. Den redder oss. Men hva med den vage uroen? Hva med bekymring, grubling og tankespinn? Fordi frykten tar så mange former, er det lurt å undersøke hva som skremmer deg. Det gjør det lettere å finne et fornuftig tiltak:

• Hvis du er redd for en konkret fare, trenger du hjelp og beskyttelse. Det må få førsteprioritet.
• Hvis kroppen oppfører seg redd uten at du er truet, kan det være dine egne følelser som overvelder deg. Symptomene er de samme som jeg nettopp har beskrevet. Man kan føle seg lammet og satt ut av spill, men også anspent og på alerten. Kuren mot følelsesfrykt er å nærme seg følelsene igjen, en etter en.
• Grubling, tankespinn og tomgangsbekymring er redde tanker. De virker reelle (og grusomme), men fungerer ofte som en flukt fra virkeligheten. Kuren mot tankeflukt er å forsøke å være mer til stede her og nå.

Det er så vondt å være redd at det virker rart å kalle det en sunn følelse. Men uten redsel ville vi ikke overlevd. Den fryktløse lever rett og slett for farlig, og ender med å bli dumdristig. Samtidig vet vi hvor lammende det er å være altfor redd. Så hvordan finne en balanse?

Jeg tror det handler om å bli kjent med hvordan unnvikelsen fungerer. Redselen aktiverer oss nemlig ikke bare når vi er i fare, den smitter over på alt som ligner. Den som en gang har blitt påkjørt av en rød bil kan risikere å skvette lenge av alle røde biler. «Bedre føre var enn etter snar», formaner redselen, og tar i litt sånn at vi skjønner alvoret. Denne forsiktigheten er fornuftig hvis vårt eneste mål er trygghet, men hvis vi unnviker alt som «lukter» av gammel fare, hindres vi i å leve gode liv. Vi går glipp av nye erfaringer, og får ikke med oss at det som en gang var «altfor skummelt» kan være en passelig utfordring nå.

Frykten må altså lære seg forskjell på «den gang da» og «her og nå», og det betyr at vi må oppdra den litt. Dette gjelder både for konkrete farer og for det som er denne spaltens tema: følelser. Fordi følelser kan overvelde oss, er det nemlig fort gjort å bli følelsesfobisk. Noen er redde for spesifikke følelser fordi de en gang har vært i en «ulykke» med dem, andre går i en stor bue rundt alt som lukter av noe emosjonelt fordi det kjennes pinlig å i det hele tatt ha et følelsesliv. Hvis du kjenner deg igjen, er dette en fin anledning til å undersøke hva du «føler» om å føle.

• Pleier du å unngå situasjoner som kan gjøre deg trist, sint eller glad?

• Kjennes noen følelser unaturlige eller rare for deg?

• Må du ofte tenke deg frem til hva du føler eller sjekke om andre føler det samme som deg?

Hvis du svarer ja på noen av disse spørsmålene, kan det være lurt å gi deg selv litt større rom for å føle fritt. Følelsene spør deg jo ikke om lov til å eksistere, de kommer og går som raske, fysiske reaksjoner på det du møter. Du kan ha blitt skremt under en emosjonell storm, men ikke avskriv dem riktig enda. Glede, sinne, redsel og tristhet er så vitaliserende at de gir livet mening og retning – hver på sin måte. •