PÅ FØLELSEN
Jeg er full av sorg mens jeg skriver årets siste spalte. Det er sånn det føles: Sorgen fyller hele meg. Det er ikke plass til annet enn å være trist, og jeg kan kjenne en slags panikk: Vil det alltid gjøre så vondt?
Jeg har nettopp mistet et elsket menneske, og kjenner hvordan tristheten nærmest fillerister meg. Den gnager gjennom marg og bein og hogger tak i brystet på meg til jeg tror jeg skal miste pusten. Den henger som blylodd rundt beina mine, og magen kjennes som en stor klump. Halsen er sammensnørt, og bak øynene er det en demning.
Innimellom løsner det heldigvis. Tårene renner, og jeg kjenner at varmen sprer seg i brystet. Jeg blir mykere i kroppen, og greier å la meg trøste. Jeg får med meg varmen i et blikk, og enser at jeg ikke er alene i sorgen. Tvert om, det er mange rundt meg. Jeg tar i mot en omfavnelse. Jeg gir en omfavnelse. På underlig vis føles det godt å kjenne på det vonde.
