Bobler i magen

Man kan bruke boken som en selvhjelpsbok, eller bare lese den som en innføring i hva følelseslivet vårt består av. Tittelen på boken ligner litt på en parodi på psykologsnakk, forfatteren medgir det. Hun er psykolog og spør på den måten.

– Tittelen fanger essensen i det jeg skriver om, forklarer Cecilie Benneche. – Vi kaller alle mulige ting for å føle, for eksempel det vi kjenner når vi tar på en appelsin, som egentlig er sansing. Eller vi sier at vi føler det og det, når vi egentlig mener tenker. Men hva skjer i deg nå, hva skjer i kroppen akkurat nå? Hvordan kjennes det å være sint, glad eller lei seg? Dette er det viktig å få tak.

Politikere, samfunnsdebattanter og ledere snakker mye om psykisk helse og uhelse. Ungdom tar opp psykisk helsetemaer som den mest naturlige ting i verden, skolen skal ha undervisning i livsmestring. Men følelser, snakker vi mer om dem nå?

– Vi snakker kanskje mer om dem, men det er ikke sikkert vi har bedre kontakt med følelsene våre nå enn tidligere. Generasjoner før oss snakket ikke mye om følelser, det betyr ikke at de ikke hadde dem. Kulturen sier noe om hvordan vi kan vise det, hvordan følelser kan komme til uttrykk og hva som passer seg. Det er også regionale og kulturelle forskjeller i hvordan vi uttrykker følelser.

Bevegelse i kroppen

Fire følelser er såkalt vitale i Benneches bok. Det er redsel, sinne, tristhet og glede.

– Forskere har ulik oppfatning av hvilke følelser som er grunnleggende, men disse er stort sett alle enige om. Vitale følelser er de vi trenger for å opprettholde livet vårt og overleve og følelser som skaper bevegelse i kroppen. Disse fire er de viktigste og de vanskeligste. Når det floker seg til, når det oppstår knuter på tråden mellom folk, er det ofte disse følelsene det handler om, i tillegg til skam og skyld, sier Benneche.

Men de vitale følelsene kommer ikke nødvendigvis hver for seg.

– Når følelsene kolliderer inne i kroppen, blir det vanskelig, jeg kaller det emosjonelle stormer. Det er ikke vanskelig å kjenne glede over en solnedgang, men det er vondt hvis vi ikke blir møtt med gleden vår. Det er ikke vanskelig å være sint heller, men det er vanskelig å være sint på noen man er glad i. Da blander ofte skyld og skam seg inn, og vi begynner å gruble eller bekymre oss.
Som en hund

Benneche bruker både forskning og erfaring i boken, pasienthistorier og metaforer. Et sentralt bilde på en som bare føler og ikke tenker eller gjør noe mer ut av det, er hunden Pelle. Det er ikke Benneches hund, men den fins i virkeligheten og bor på Grünerløkka i Oslo.

– Hunder uttrykker akkurat som mennesker en emosjonell reaksjon. Det hunder ikke har er grubling og tanker om skyld og skam. Av og til bruker jeg hunder som eksempel på hvordan det kjennes hvis man lar tankene hvile for å komme til kroppen.

Hun skynder seg å legge til at vi ikke skal være som hunder.

– Vi vil jo ikke være alt trøbbelet foruten. Men vi kan kjenne litt på det.

– Kjenner alle følelsene i kroppen sin likt?

– Styrken er ikke lik og vi bruker ulike ord om det vi føler. Noen kan beskrive sinne som en vulkan i kroppen, andre som en pil. Men de vitale følelsene har noen likhetstrekk, derfor grupperer vi dem sammen. Hver følelse har sin handlingsimpuls, det vil si en trang til fysisk bevegelse. Når vi er sinte vil vi ta kroppen fremover i kamp, når vi er redde, kryper vi sammen og vil rømme. Det skjer automatisk.

– Og når vi er glade?

– Da blir vi litt større enn oss selv. Vi strekker oss utover og vil ofte klappe i hendene. Glede er en ekspansiv følelse, den kan kjennes voldsom, som når ansiktet sprekker opp i et smil.

Gleden kan også være stille.

– Den kan være varm, ofte vil man komme andre i møte. Det er motsatt av redsel, hvor man vil flykte eller kjempe.

– Med glede søker man altså kontakt, men når man er redd søker man ensomhet?

– Følelsene handler om å regulere kontakt, fordi de er vår umiddelbare reaksjon på det som skjer mellom oss og andre. Tristhet vil også ha kontakt, den sammensunkne kroppen inviterer andre til å trøste oss, det er litt annerledes enn gleden, sier Benneche. Hun viser med armene ut og håndflatene litt oppover.

Kamuflasjefølelser

Følelser er ikke enkelt. Noe av det som gjør det vanskelig er at vi kan dekke til følelsene våre med andre følelser, såkalt kamuflasjefølelser.

– Det er ikke så rart at vi gjør mye for å skjule hva vi føler, sier Benneche.

– Vi synes ikke vi kan være glad i feil situasjon, vi har sosiale spilleregler. Eller det kan være komplisert. For eksempel skadefryd, det kan være litt vanskelig å akseptere at det er litt godt å kjenne det.

Andre ting som kan være tungt å akseptere, kan være at man er trist uten å ha en god nok grunn.

– Når jeg leter med pasienter, prøver jeg å gå bak moralen og undersøke hva de faktisk føler. Mange sier «jeg burde være glad». Alle har følelser som kamuflerer uønskede følelser, men at noe ikke er akseptabelt å vise frem betyr ikke at de ikke er der.

– Hvorfor skal man avdekke de skjulte følelsene?

– Når man får kontakt med dem kan man akseptere seg selv og man får man det bedre med seg selv. Det er lov å være redd selv om andre ikke er det. Følelsene finnes, det er lettere å akseptere det som er. Følelsene er et signalsystem som går gjennom kroppen, om vi vil eller ei.

– Ofte vet vi ikke hva vi føler heller?

– Følelser er ofte ubevisste, det er derfor vi må lete litt etter dem. Det skjer noe i kroppen, men vi knytter det ikke til en følelse fordi vi ikke ser en opplagt årsak. Det er som om vi tenker: «jeg burde ikke være sint, så derfor er jeg ikke sint». Når følelser går under radaren på den måten, oppstår ofte uro, kaos og mismot. Vi forstår ikke oss selv.

– Dette er kanskje ganske vanlig?

– Ja!, sier Benneche ganske høyt. Og fortsetter: – Det er litt godt at vi ikke alltid går og kjenner på hva vi føler. Men får vi plagsomme reaksjoner, kan vi lete etter de følelsene vi ikke har kontakt med.

Spor i ansiktet

Hver følelse har sine karakteristiske ansiktsuttrykk. Dette er medfødt, og vi leser hverandre intuitivt, for­teller Benneche. Barn får også med seg om noen er glad eller trist. Men når følelser ikke føles passende, maskerer vi dem. Det skjer ofte ubevisst.

– Jeg trener på å se tegn på at noe maskeres, å se et lite anstrøk av noe, og fange opp det pasienten ikke ennå er bevisst på. jeg må tørre å lete etter følelser som føles «ulovlige» eller upassende.

Før hun begynte å skrive boken om følelser, laget Cecilie Benneche sammen med fotograf Jo Michael de Figueiredo prosjektet denfølelsen. De kontaktet tolv skuespillere og ga dem instruksjoner om hva de skulle gjøre med ansiktet, uten å si hvilken følelse de skulle vise. De Figueiredo fotograferte underveis.

– Plutselig kjente de seg sinte! Det går nerver mellom ansiktet og hjernen. Kroppen kjente igjen følelsen, sier Benneche.

– Skuespillerne greide ikke å holde på uttrykket, fordi følelser er ferskvare. Overraskelse er den kortest mulige følelsen. Det er den eneste nøytrale følelsen. Det går bare noen millisekunder før den blir til glede, sinne eller redsel.

Bildene ble vist på utstillinger flere steder, blant annet I Oslo domkirke, og som 13 m2 store bilder i Grieg-hallen i Bergen.

– Kan kamuflasjefølelser også være en form for dannelse?

– Ja, dette kan gjøres bevisst, som å smile når du er trist, men de kan like gjerne være ubevisste. Vi er så tunet inn på andre. Det er visse følelsesuttrykk som ikke skal være der, avhengig av kultur. Kanskje er det bare én i en familie som har lov til å være sint. Det er ikke slik at alle følelser må vises frem til enhver tid, men det er et poeng å kjenne at man har dem. Mange forventninger er knyttet til kjønn, alder og kultur. Jeg for eksempel, jeg må unngå å være sur kjerring. Det betyr selvsagt ikke at jeg ikke kan vær sur, det sier bare noe om et tabu. Vi hører ofte at sørlendinger er så lune, jeg tror vi er like sure som alle andre.

– Handler all terapi egentlig om følelser?

– Terapi handler om å skape bevegelse i det som sitter fast, følelser som har gått seg vill. I terapirommet kan man få hjelp til å forholde seg til følelsene uten moralisering. •