Close Menu

– Her på Stensløkka kjente jeg på livsglede igjen, og samtidig begynte det å skje forandringer på ulike områder i livet mitt. Ikke minst når det gjelder det sosiale. Jeg følte at det sto i panna mi at jeg var rusavhengig. Jeg hadde ikke jobbet ute i samfunnet på mange år, og trengte å koble meg på andre mennesker, forteller Nina Bakken.

Hun bodde her i 1999, startet utdannelse til sosionom og jobber nå selv i boligene. Sammen med miljøterapeut Victoria Torkildsen og ekstravakt Lone Pedersen, har hun engasjert seg sterkt mot å avvikle Stensløkka. Veggen til Facebookgruppa «Bevar Stensløkka ressurssenter» er full av vitnesbyrd fra tidligere beboere som klarte å endre livet sitt etter oppholdet her.

Fikk tid

De tre sitter i et møterom i ett av de gamle husene som har tatt imot hundrevis av rusavhengige på ettervern. Lone Pedersen kjenner seg igjen i det Bakken forteller. Hun bodde på Tyrili i 2009, og hadde ikke noe tilbud da hun reiste. En stund klorte hun seg fast i rusfriheten.

– Så gikk det galt og jeg mista leiligheten. Jeg gikk rundt med plastposer i gatene. Men jeg fikk plass på kvinnekollektivet Arken. Etter det fikk jeg tilbud om å komme til Stensløkka og jeg var livredd. Jeg hadde ikke troen på at det skulle gå bra. Men her fikk jeg tiden jeg trengte, sier Pedersen. Hun klarte blant annet å utdanne seg til bibliotekar, men har siden jobbet i rusfeltet, siden det er det hun opplever som mest meningsfullt.

Urinprøver

Som ledd i Handlingsplan for Oslo kommunes rusinstitusjoner 2024 – 2025, er Stensløkka ressurssenter foreslått avviklet. Byrådet skal gjøre vedtak om dette 12. oktober. Oslos eneste rus- og medikamentfrie ettervernstilbud har eksistert siden 1969, og holder til i to store og gamle villaer med hage på Oslos vestkant Her er det 17 plasser, og det er gjennomgående høyt belegg.

Beboere forplikter seg til å levere urinprøver under oppholdet. Stensløkka scorer høyt i brukerundersøkelser for fasilitetene, og ingen er plaget av å måtte dele kjøkken og bad med andre beboere. Likevel mener Velferdsetaten at lokalene ikke er tilfredsstillende, og det er ett av argumentene for å legge ned.

Avdelingsdirektør Anders Dalsaune Jansen skriver i en epost at behovet er stort for flere døgnbemannede institusjonsplasser for personer med sammensatte, alvorlige og langvarige rusproblemer, med svært dårlig psykisk og somatisk helse. Han skriver videre at det samtidig er mange av de rusfrie plassene som står tomme. Stensløkkas egne tall viser at institusjonen har hatt jevnt høyt belegg siden 2015, med unntak av koronaåret 2021 og første halvår av 2022 da restriksjonene nylig var opphevet. Tallene for august i år, som er de seneste, viser 98,3 prosent belegg. Dalsaune Jansen fremhever likevel at siden Stensløkka har så få plasser totalt sett, vil det være vanskelig å sammenlikne med ressurssentre som har lavere belegg, men større kapasitet.

Væresteder

Noe av det viktigste ved kommunens plan, er å tilbakeføre rusbehandlede til bydel. Men bydelene søker fortsatt sine klienter inn på Stensløkka, også etter at prisene for plassene har økt betydelig.

Velferdsetaten vil vri tilbudet dit de mener behovet er størst. Ettervern skal blant annet ivaretas av såkalte «væresteder» som er åpne for alle, enten man er i rus eller ikke.

Stensløkka er det eneste ressurssenteret som er helt rus-og medikamentfritt. Det er hit de som er særlig er motivert for en rusfri hverdag søker seg. Det er vel kjent at ettervern er en viktig faktor for at rusbehandling skal fungere godt i lengden. Selv om man blir rusfri under behandling, er faren for tilbakefall stor. Mange har mistet kontakt familie og venner, og vet lite om hvordan normalsamfunnet fungerer og hvordan man kan skaffe seg utdanning, jobb og et nytt, rusfritt nettverk. På Stensløkka er det nettopp slike ting det legges vekt på.

– Etter rusbehandling strevde jeg mye med skam og skyldfølelser. Overgangen blir for stor om du skal rett i egen bolig. Her får du det sosiale som er så viktig, sier Nina Bakken.

– Her er det ikke «dere» og «oss», du blir møtt med varme av de ansatte, sier Lone Pedersen.

De to er enige om at det fint at en del av de ansatte har egenerfaring med tidligere rusavhengighet:

– For meg var det kjempeviktig. Da jeg var 38 år, hadde jeg ingen respekt for meg selv, men spurte meg selv om jeg skulle fortsette med amfetamin. Da var det en enorm motivasjon å bli kjent med kvinner som hadde gått foran meg.

Sårbare overganger

Miljøarbeider Victoria Torkildsen forteller at Stensløkka er et åpent sted, der mange tidligere beboere kommer på besøk:

– Man er kjempesårbar ved overganger. Vi har et poliklinisk tilbud etterpå til de som flytter ut. Dette skal være en trygg havn, og det er fint når folk som har vært rusfri i fem år stikker innom etter jobb for å hilse på. Avhengighet er så komplekst. Det tar ofte to år for å avlære alt som har vært. Det kan også skje ting du ikke rår over, livskriser, som kan gjøre at rus frister igjen.

– Jeg ser ikke for meg at jeg hadde klart å slutte dersom jeg hadde flyttet rett i egen bolig etter behandling. Jeg hadde brent alle broer, og hadde en mann som var rusavhengig. Jeg var så innmari redd, og hadde angstanfall. Jeg unngikk alt som var vanskelig. Og isolasjon og ensomhet er veien tilbake til rus. Da var det godt å ha folk rundt seg som sa at «det er en del av prosessen». Det er ikke lett å drive seg selv framover, sier Nina Bakken. Både hun og Lone Pedersen forteller om hvor vanskelig det er å kjempe mot kreftene i rusen.

– Kraften i rus er sterkere enn kjærligheten til de menneskene du er glad i. Jeg følte meg som et ekstremt dårlig menneske, sier Pedersen.

Fagmiljø

Bakken sier beboerne ikke har ansvaret for at de har en ruslidelse, men de har ansvar for å ta tak i det. Det hjelper å ha et fellesskap som står i det samme. Victoria Torkildsen mener at Stensløkka tilbyr noe unikt:

– Det er hele pakka: At det er et sterkt fagmiljø som ikke kan bygges opp igjen. At det er historiske linjer, med en stemning som sitter i veggene. At vi samarbeider med skole som tilbyr studiekompetanse tilrettelagt for folk med rus og psykisk lidelse. Og at vi har jobbspesialist på huset, sier hun.

– Hva tror dere om væresteder som tilbud ved ettervern?

– Hvis du skal omgås folk i aktiv rus, er det veldig vanskelig å stå i det å være rusfri.  Selv måtte jeg ta avstand til folk jeg var kjempeglad i, sier Bakken.

– Jeg ville ikke følt det trygt på et værested, jeg ville heller valgt å isolere meg, sier Pedersen.

Avdelingsdirektør i Velferdsetaten Anders Dalsaune Jansen skriver i eposten at dersom Stensløkka blir vedtatt avviklet, vil Velferdsetaten sørge for et medikamentfritt tilbud innenfor de to andre ressurssentrene i kommunen. Klienter kan også bli tilbudt opphold ved Jegersberg Gård i Kristiansand, som tilbyr medisinfritt opphold.

Lone Pedersen understreker hvor viktig det er å få riktig støtte og oppmuntring i en periode hvor det er vanskelig å vite hva man vil:

– Du vet ikke selv hva du trenger. Du klarer ikke å tenke klart. Når 15 år av livet er brukt til rus, skal alt liksom være på plass etter et halvt år med rusbehandling?

– Jeg leste et innlegg fra en mann som skrev: «Jeg koster staten en million når jeg ruser meg. Nå tjener jeg inn 300 000 til staten hvert år», sier Victoria Torkildsen. •

 

Fakta Stensløkka ressurssenter
Arrow
  • Institusjon for ettervern av rusavhengige i Oslo. som har mottatt behandling. Har 17 plasser.
  • Har eksistert siden 1969 og er den eneste ettervernsinstitusjonen som er helt rus-  og medikamentfri.
  • Foreslås nedlagt av Velferdsetaten i Handlingsplan for Oslo kommunes rusinstitusjoner 2024 – 2025.
×
Kjære leser!
Denne artikkelen er gratis og åpen for alle. Magasinet Psykisk helse er en uavhengig, redaktørstyrt publikasjon, med kvalitetssikret innhold. Vårt formål er å skape åpenhet og øke kunnskapen i befolkningen om psykiske lidelser, forebygging og behandling. Bli med å bidra slik at vi kan holde flere artikler åpne for alle lesere! Støtt oss med f. eks. 50 kroner til vipps 12137. Takk for alle bidrag til en bedre psykisk helse for alle!