KOMMENTAR
Men det er uunngåelig å få med seg videoer av drepte og lemlestede barn, gråtende mødre, foreldreløse jenter og gutter og familier som sulter. En tid tilbake sa min samboer: «Jeg føler at noe veldig ondt blir født gjennom denne krigen i Gaza». Dette utsagnet, sammen med et annet utsagn jeg har hørt og lest i ulike versjoner den siste tiden, «hvordan kan et folk som har blitt utsatt for utallige pogromer og Holocaust gjennomføre et folkemord?», opptar meg mye.
De to utsagnene fanger noe vi alle er opptatte av i denne blodige galskapen vi er vitne til; hvordan kan dette skje? Selv om psykologien ikke forhoder seg ikke til «ondskap» og «folkemord» som begreper, forstås de gjennom fenomener som aggresjon, gruppeprosesser, ydmykelse, traumatisering og dehumanisering. Det å forstå, er viktig, både for å unngå å bli invadert av et blindt hat, men også for å forebygge fortellinger som plasserer fanatiske handlinger og meninger kun hos ett bestemt folk eller én bestemt religion. For å parafrasere den israelske forfatteren Amos Oz, slike handlinger som vi er vitne til i Gaza er « … eldre enn Islam, eldre enn kristendommen, eldre enn jødedommen, eldre enn noen stat eller regjering, politiske systemer, eldre enn noen ideologi eller religion i denne verden.»
Det er særlig traumatisering og dehumanisering som er viktige begreper i forsøket på å forstå. I sin bok «At the mind’s limits» skriver Jean Amery, en jødisk overlever fra Auschwitz følgende: «Alle som har blitt torturert forblir torturert (…) troen på menneskeheten, allerede tapt av det første slag i ansiktet, og deretter ødelagt av tortur, gjenopprettes aldri igjen». Traumatisering virker destruktivt både på individet og på kollektivet. Generasjon etter generasjon av jøder har båret på kollektive og ubearbeidede sår og tap, og mange har mistet troen på en felles menneskehet som kan komme dem til unnsetning.
Dermed har den kollektive responsen vært å forsøke å skape en trygghet gjennom styrke og samhold. I denne prosessen blir et hvert angrep, møtt med en fryktelig aggresjon og hevntrang, da alternativet oppleves, kollektiv sett, å bli offer for et nytt Holocaust, eller snarere møte sin egen uutholdelige smerte. Som James Baldwin skriver i «The fire next time»: «… en av grunnene til at folk tviholder på sitt hat, er fordi de fornemmer at straks hatet er borte, vil de måtte forholde seg til smerten». En allmennmenneskelig måte å unngå dette på blir dermed å utslette eller påføre den andre maksimal smerte.
Samtidig kan ikke det psykologiske perspektivet på de israelske massakrene forståes kun gjennom det jødiske folks ubearbeidede tap og kollektive traumatisering. For å utsette et helt folk for vilkårlige og grusomme drap, ydmykelser og utsulting, må man slutte å se på dette folket som mennesker lik en selv. Dehumanisering er et fenomen der man gradvis, og gjennom bevisste og ubevisste prosesser, ender opp med å se på andre som ikke-menneskelige og som noen som ikke er verdig human behandling. Et sentralt element i dette er å skape beretninger om den andres ondskap og mangel på menneskelige verdier. Det at israelske sivile forsøker å blokkere nødhjelp til lidende barn og kvinner i Gaza, eller at nazistene omtalte jøder som rotter i Det tredje riket, kan forståes gjennom dette fenomenet.
Et dehumansiert og traumatisert folk må ikke med nødvendighet dehumanisere og traumatisere et annet folk, det er ingen naturlov i dette. Men for at kjeden skal brytes, må man anerkjenne også den andres smerte, undertrykkelse og rett til eksistens. •
