Close Menu

– Det føles veldig tungt når man mister det som har vært det mentale ankeret for mange; naturkontakt, sier Sigmund Hågvar. Vi går en tur i Østmarka, som er et viktig rekreasjonsområde for Oslofolk sør og øst i byen. Sigmund Hågvar er biolog. Han har alltid vært opptatt av menneskets tilknytning til naturen, men de senere årene har han blitt særlig bevisst på hva menneskene mister når vi ødelegger natur, og hvordan det går utover den psykiske helsen.

– For enslige mennesker kan naturen være et av­gjørende anker i tilværelsen. Jeg har stått overfor voksne mennesker som har grått, fordi de har mistet «sin» natur og sitt sted. Det gjør inntrykk.

Tap, sorg og sinne

Marka har begynt å kle seg i høstskrud, og enkelte turgåere har kommet seg ut i sola på en vanlig hverdag. Natursorgen Hågvar vil snakke om, dreier seg særlig om vindkraftutbygging.

– Å bli frarøvet rekreasjonsområdet oppleves som brutalt.  Folk går i kjelleren og blir virkelig deprimerte. Naturtap avler sorg og sinne, og setter varige mentale merker, sier Hågvar og holder fram at vindkraftmotstanden er økende i Norge:

– Vi ser en folkereisning mot naturødeleggende vindkraft på land. Kommunene er i ferd med å oppdage sin egen naturarv, og at de ikke må selge unna det som gir livskvalitet til innbyggerne.  Kommunenes oppgave er å skaffe velferd, men velferd er ikke bare forbruk, skole og sykehus. Jeg kaller tilgang til natur for grønn velferd, det er en av de mest verdifulle ressursene for folkehelsen.

– Kan du beskrive hva som skjer med naturlandskap når det kommer vindkraftanlegg?

– For det første blir det støy. Mange har naturens stillhet som punkt én i naturopplevelser. Det kommer enorme naturinngrep, med veisystemer som er seks til ti meter brede, og turbiner som er over 200 meter høye. De tiltrekker oppmerksomhet og lyser rødt om natten. Naturen blir et industriområde. Møllene tar også fugler.

Handlingslammet

Videre fra den individuelle natursorgen, er det flere som kjenner på den mer altomfattende økosorgen, ifølge Hågvar. 

– Jeg tenker på at hele kloden er truet. Både av klimaendringer og biologisk mangfoldtap. Arter forsvinner, natur forsvinner. Befruktning av planter og produksjon av rent vann er truet, slik at vi går inn i en fremtid som er veldig sørgelig, fordi økosystemene kollapser. Da kan vi snakket om økosorg, som er enda dypere enn natursorg. Dokumentasjonen gjennom WWF og Klimapanelet er overveldende nå, på at vi går inn i en vanskelig fremtid med farlige klimaendringer og klimaflyktninger.  Alle de store dyreartene er på sterk tilbakegang. Tenk på de fantastiske tropeskogene og de enda mer fantastiske korallrevene. Det er en altom­fattende økologisk krise, som gir økologisk sorg. 

– Hvordan skal vi takle det da?

– Da trer våre mentale forsvarsmekanismer i kraft, og så tenker vi: Dette fortrenger jeg, dette orker jeg ikke. Men hvis du fortrenger det, gjør du deg selv handlingslammet. Fortrengning er slitsomt, og du er ikke med og løser problemer. Du svekker ditt eget selvbilde, og du svekker det overskuddet vi trenger.

Portrett av Sigmund Hågvar

INGENTING Å MISTE: – Vi forstår ikke naturen før vi mister den. De som har vært alvorlig syke, sier «vær glad du er frisk». De som har opplevd å miste sin natur, må kunne si «vær glad du har naturen din», sier Sigmund Hågvar. 

Sorgen som kraft

– Hvor skal man begynne?

– Jeg mener man bør ta et aktivt valg, og ta situasjonen innover seg. La seg synke i grøfta som heter sorg. Ikke for å bli der, men for å kjenne på smerten. Meningsfullt engasjement er bedre enn meningsløs fortrenging av virkeligheten.  Sorg kan også være en kraft,  som mange vet. Felles sorg gjør oss sterkere sammen, sier Sigmund Hågvar. Han oppfordrer folk som kjenner på økosorgen til å melde seg inn i organisasjoner og velge politikerne som tar natur og klima på alvor.

– Så lenge det er mulig å snu utviklingen i verden, så bør man prøve å bidra. Dette er en formulering jeg liker godt: Er du en del av problemet, så er du også en del av løsningen. Vi er alle en del av problemet, vi har alle for stort fotavtrykk. Vi forurenser for mye, forbruker for mye og bruker for mye energi. Jeg liker også: tenke globalt, handle lokalt. Kan jeg påvirke utviklingen? Da snur jeg fortvilelsen til mening. Hvis du kan finne mening i noe, så er det en veldig kraft.  Du demmer opp for det du sørger over. Vi må tørre å jobbe med oss selv.

– Merker du noen forskjell på hvordan eldre og unge tenker om disse spørsmålene?

– Når politikerne som har makt ikke leder oss, da kommer trykket nedenfra, som klimaaktivist Greta Thunberg har vist. Unge mennesker bør ikke finne seg i å bli ledet inn i en farlig fremtid.

– Hvordan opplever du din egen generasjon?

– Jeg tror det er mye dårlig samvittighet. Man har laget en verden ut fra kortsiktig økonomisk vinning og forbruk som bærer galt av sted. Men jeg tror det er mange av oss som ikke vil gi slipp på luksusvaner. Man føler man fortjener det. Men fortjener neste generasjon denne tilstanden, denne fremtiden?

– Blir ikke mange provosert hvis vi pirker i for­bruket?

– Det blir vi. Svaret er: Alle må pirke i sitt eget
forbruk. I koronasituasjonen har vi funnet oss i å bli pirket i, fordi det er en pandemi hvor alle må bidra. Det er for eksempel ingen menneskerett å se alle verdens land. Derimot gir det en økologisk belastning. Er det en
menneskerett å skade våre barns framtid?

Selvrespekt og inspirasjon

På Skullerudstua bestiller Hågvar eplekake og kaffe. Her foregår ofte møtevirksomheten til Østmarkas
venner, der professoren er styremedlem. Østmarka er enn så lenge trygg for store inngrep, og har sågar et stykke fredet villmark, altså helt upåvirket av mennesker. Venneforeningen jobber for å gjøre deler av Østmarka til nasjonalpark. Ofte er det venneforeninger som sikrer naturområder, ifølge Hågvar, som Lillomarkas venner, Østensjøvannets venner og Ljanselvdalens venner. Selv var han i sin tid med på å verne et område rundt Kolsåstoppen i Bærum.

– Venneforeningene har ofte kommunen som sin motpart. Ikke stol på at kommunen redder natur for deg. Vis engasjement og ikke finn deg i at verdiene blir ranet fra deg, oppfordrer Hågvar.

– Kan vi tjene noe psykisk på å fokusere på noe ytre som er viktig fremfor egne problemer?

– Du får en del gevinster. Du kan gå fra håpløshet til mening. Du styrker din egen selvrespekt. Det er ikke lite. I tillegg kan du inspirere andre og være et forbilde. Var ikke det ganske mange bonuser? •

Bio Sigmund Hågvar (76)
Arrow
  • Professor i natur- og miljøvern
  • Styremedlem i Østmarkas venner
  • Er opptatt av sorg over tapt natur
Kjære leser!
Du har nå lest en gratis artikkel. Det koster å lage god journalistikk. Magasinet Psykisk helse er en uavhengig, redaktørstyrt publikasjon, men vi får ingen pressestøtte eller lignende. Støtt oss gjerne ved å vippse for eksempel 50 kroner til 12137.