– Det er «bullshit» at voldelige menn ikke har kontroll når de slår sine partnere. Vold er et valg. For når jeg spør «hvorfor slår du ikke sjefen, eller kollegaen? Eller servitøren, når du er frustrert over servicen? Hvorfor slår du bare din kone? Så svarer de: «Du gjør det fordi du kan», sier Deeyah Khan.
Utsagnet hennes gjør inntrykk, som en innlysende sannhet man likevel ikke venter å høre så direkte. Kvinner over hele verden utsettes for vold fra sine partnere, bak lukkede dører, rett og slett fordi de er fysisk svakere. Og fordi mennene kan, om de vil.
Filmskaperen er vokst opp i Norge, og var tidligere kjent som popstjernen Deepika. Nå sitter hun i hjemmet sitt i Washington og forteller via Zoom om den nye dokumentarfilmen Behind the Rage. Tidligere møttes vi i Oslo under et arrangement i regi av Nobels fredssenter som handlet om dialog som metode i konflikt. Khan er svært etterspurt internasjonalt, og har siden hun begynte å lage dokumentarfilm vunnet to Emmy-priser, en Bafta og en rekke andre utmerkelser.
Fiende ble venn
På dialogmøtet i Colosseum kino var salen full, der hun snakket om filmen White Right – meeting the Enemy sammen med de to tidligere høyre- radikale lederskikkelsene Jeff Schoep og Arno Michaelis. Miljøene de var sentrale i, kalte mennesker som Deeyah Khan for «shitskins». Schoep forlot nynazismen etter å ha vært med i Khans film, og jobber i dag mot radikalisering og polarisering. De to er blitt nære venner.
– Jeg er veldig stolt av Jeff som tør å stå der på scenen. For det er ikke lett å se seg selv som den han var.
– Dere snakker om øyeblikk i filmen der dere deler en smerte?
– Hver gang vi kjente oss igjen i hverandre, så var det en veldig menneskelig og emosjonell kontakt der. Ikke forskjeller og uenigheter. Jeg begynte å innse at det ikke bare er de som hater mennesker som meg, jeg hatet også mennesker som dem.
Møtet med ekstremistene ga mening: – Jeg forsto at deres ønsker var de samme som mine: å høre til. Bli forstått. Bli sett og akseptert for den du er. Å bli behandlet som om du betyr noe og som om du har noe å bidra med, sier Khan.
Popstjerne
Deeyah Khan kunne ingenting om film da hun startet. Hun hadde stor suksess allerede som 17-åring. Som musikeren Deepika blandet hun tradisjonell, pakistansk musikkarv med vestlig pop. Noen syntes det var for vestlig. Hun flyttet til England etter dødstrusler og sjikane fra konservative krefter i det muslimske miljøet i Oslo. Senere forlot hun også musikken. Men til tross for manglende kunnskap om filmproduksjon, vant Deeyah Khan en Emmy med sin aller første dokumentar: Banaz – en historie om kjærlighet. Her nøster hun opp den hjerteskjærende historien om en ung, kurdisk kvinne fra Irak, bosatt i London, som dør i æresdrap. Banaz ville bare leve sitt eget liv, ta sine egne valg. For dét var hennes egen familie villig til å drepe henne.
Det går noen klare linjer i Deeyah Khans samlede filmproduksjon: Det handler om vold på ulike nivåer, smerten, ensomheten og traumene som ligger bak, og at hun vil konfrontere sin egen frykt.
– Da jeg møtte jihadister, plaget det meg at de fortalte ting fra livene sine, om å møte diskriminering og føle seg fremmedgjort. Jeg kunne relatere til alt. Jeg husker at jeg sa inni hodet mitt: Jeg også! Jeg også! Men nederst i mattestykket står det: Hvorfor plukker du opp et gevær? Og jeg et kamera?
– Svaret tror jeg ligger i at når du er på ditt mest ensomme, på ditt mest ødelagte, så betyr det noe hvem det er som dukker opp i livet ditt. Hvem du har tilgang til. Jihadisten hadde ingen. Eller han hadde en rekrutterer som ville snu ham til sin overbevisning. Jeg hadde min mor og folk som elsket meg og ville meg vel.

VENNER NÅ: Henrik Syse (f.v.) og Deeyah Khan diskuterer vold og ekstremisme med de tidligere høyreradikale Jeff Schoep og Arno Michaelis, som del av Nobels fredssenters dialogprosjekt.
Skinheads i Oslo
Deeyah Khans egen historie starter Oslo i 1977, der hun vokste opp på Sogn sammen med foreldrene og broren Adil Khan, også han kjent fra dans, film og teater. Faren drev barna hardt med sin drøm om at de skulle bli store utøvere av klassisk pakistansk musikk. Samtidig med den strenge oppdragelsen hjemme, var det en brutal virkelighet ute.
– Jeg pleide å gå på antifascist-markeringer. Jeg så slåsskamper mellom nynazister og utenlandske gutter. Broren min ble jaget av skinheads og en av vennene hans ble knivstukket. Vi var skrekkslagne av blodet og volden. Samtidig var det som om det ble sett på som «ok» og «greit», at skinheadsenes oppførsel, og deres frihet, trumfet vår følelse av frykt. Jeg har brukt første halvdelen av livet mitt på å være redd, og det vil jeg ikke mer, sier Deeyah Khan.
I stedet konfronterer hun alt hun har vært redd for. Æresdrap og tvangsekteskap. Ekstrem islam og jihadisme. Nynazister og konebankere.
også følelsen av manglende kontroll over eget liv? For den musikken som faren i beste mening påtvang datteren, tok hun brått avskjed med. I strevet med å oppfylle forventningene som andre hadde til henne, klarte hun ikke mer.
– Jeg visste ikke hvem jeg var, eller hva jeg ville. Jeg forsto på et tidspunkt bare at jeg var trøtt, og hele tiden i strid med meg selv. Jeg var så fortapt, musikken var det eneste jeg kunne. Men jeg hadde vanskeligheter og jeg hadde mottatt dødstrusler. Jeg tenkte at jeg ville ikke bli drept, for noe som ikke engang var min drøm, sier Khan. Hennes image som popstjerne var den gangen altfor utfordrende for en del konservative muslimer.
– Hvordan fant du det du ville gjøre?
– Ved ikke å prøve. Jeg visste ikke hvordan jeg kunne hjelpe meg selv. Men jeg fikk ofte meldinger fra unge med innvandrerbakgrunn som delte sin sorg og sine problemer. Noen ble tvunget inn i ekteskap, noen fikk ikke velge studier. Så jeg begynte å jobbe frivillig i organisasjoner, for å støtte disse menneskene, ved å lytte til dem. I den følelsen av å være fortapt, ved å støtte andre, begynner du også å se på deg selv. Hvor galt det er. Det gjør deg mer forbanna. Jeg måtte gjøre noe mer enn å lytte. Kanskje jeg kunne utforske noen av disse historiene gjennom kameraene? Selv om jeg ikke kunne noe om film, hadde jeg en kreativ bakgrunn som hjalp.
Følger hjertet
Den første filmen var altså om Banaz. Khan ville gi den gratis til feministgrupper og som kampanjeverktøy, til alt som kunne hjelpe. Filmen begynte å leve sitt eget liv, ble tatt inn på festivaler og endte med en Emmy-pris.
– Jeg tok en veldig klar avgjørelse: Uansett hva jeg gjør, resten av livet, vil jeg leve mens jeg følger mitt eget hjerte. Etter å ha brukt halve livet mitt på å hysje meg selv ned. De dødstruslene jeg får nå, er på grunn av noe jeg tror på. Det er jeg villig til å ta en kule for, sier Deeyah Khan.
I dag er faren svært stolt av datteren og den nye veien hun gikk. Selv har hun fått et barn som hun må ta hensyn til, når hun går inn i ekstreme miljøer.
– Vennene mine spør: er du blitt mer forsiktig nå? Jeg sier nei. At jeg har en datter, gjør at det brenner mer. Hun må inn i denne verdenen. Så jeg må gjøre mer, gjøre hva jeg kan.
Gi mannen ansvaret
Nå er det filmen om partnervold som er på vei ut i verden.
– Hvordan kan vi forhindre volden? Altfor ofte er holdningen: «slik er det». Det er ikke ok! Vi snakker hele tiden om politi, rettssystem, helsehjelp og krisesentre. Vi trenger selvfølgelig systemene for å beskytte de utsatte kvinnene. Men det er ikke nok. Hvor mange flere kvinner skal vi skjule? Vi stiller feil spørsmål. Vi må legge ansvaret på mannen, for å gjøre kvinner trygge. Hvorfor gjør han det, hvorfor fortsetter han? Så vi trenger støttesystemer for menn, programmer for å stoppe det. For mange menn handler det om mangel på empati, eller å koble seg fra empati, og måter å håndtere det psykologiske kaoset på innsiden. Men det handler også om en ideologisk komponent i samfunnsstrukturen; «at jeg har rett til det». Mange menn føler en slags tap av identitet, en skam og ydmykelse. I den intime relasjonen med partneren sin kan han føle seg viktig og dominant, sier filmskaperen.
Den siste komponenten, er den alle filmene hennes dypest sett handler om:
– Langt tilbake i den voldelige mannens historie er det traumer, opplevd vold, eller at han har vært vitne til vold. Det er krenkelser og overgrep. Alltid det samme. Ett sted er vi alle ødelagt, sier Deeyah Khan. •
- Filmskaper bosatt i USA, vokst opp i Oslo med pakistansk bakgrunn.
- Kjent for dokumentarfilmer med søkelys på ekstremisme og vold. Har vunnet to Emmy-priser og en Bafta-pris.
- Besøkte nylig Norge på et arrangement om dialog.
- Aktuell med ny film, Behind the Rage, om vold i nære relasjoner.