Selskapssyk

Jeg har ikke lyst til å gå i selskapet. Jeg gruer meg til small talk og til å skulle smile det meste av tiden. Kanskje jeg er litt sær. Og helt klart familiært belastet. Min mor gikk stadig i dekning.

De kommende linjene er noen spede forsøk på å vri og vrenge og tulle alvorlig med ordet selskapssyk. Jeg har ovenfor antydet syk av selskap. Den vanlige betydningen av et slikt ord er jo det motsatte: At vi ikke tåler så godt å være alene, og altså blir syke etter selskap.

Selvfølgelig vet jeg at jeg er selskapssyk i ordets vanlige forstand, i behov av mye kontakt. Jeg fikk det en gang for meg at om jeg skulle få gjort en større jobb, så burde jeg isolere meg i et vakkert og ensomt rom på en skrint befolket italiensk øy. Jeg ville ikke bli forurenset av menneskene. Det tok ikke mange dagene før det gikk meget dårlig. Det var nærmest fascinerende å merke hvordan jeg ble drenert, for lyst, kraft og vitalitet. Det krympet og døde. Mer og mer av tiden gikk med til å melde hjem, og etter ganske få dager avbrøt jeg hele prosjektet om splendid isolation. Jeg hadde tatt grundig feil av meg selv. Jeg var selvfølgelig meget takknemlig for at det var noen å dra hjem til.

Ved å velge vekk de andre, mistet jeg meg selv.

En slik ordlek om selskapspsyken er alvorlig ment da den peker på en kjernekonflikt: Hvordan balanserer vi alene-sammen? Jeg er ikke sikker på om vi gjør dette så godt nå. Det er et voldsomt fokus på jeg, og mindre på vi. En sterk ideologisk representant i dag er populærpsykologien. Den selger selvrealisering og ferder innover. Det ligger faktisk mye ubrukt psykisk helse i å interessere seg mer for andre. En av pop-psykologiens heteste varer er nå mindfulness. Det er helt sikkert ok i de fleste sammenhenger. Men hva med other-mindedness.

Jeg-følelsen er uløselig knyttet til vi-følelsen. Selvutvikling foregår i overveiende grad via andre. Min selvforståelse utvikles gjennom hvordan du forstår meg. Personligheten utvikles ved at noen tenker og føler om oss. Spedbarnskroppen beveger seg omkring i verden, den støter på mennesker og erfaringer, og slik kommer verden inn i sinnet. Barnet finner seg selv igjen i foreldrenes ansikter og omtanke, og gjennom det vokser det mentalt. Filosofen Descartes skrev at ”jeg tenker, derfor er jeg”. Men utviklingspsykologisk er vi nok nærmere realitetene om vi omformulerte til ”jeg er, fordi du tenker på meg”.

I boken Polarities of Experience fra 2008 skriver psykologen Sidney J. Blatt om hvordan den grunnleggende utviklingspsykologiske utfordringen for personligheten er å finne balansen nettopp mellom en sunn evne til aleneself-definition – og sammenrelatedness. Dette er like selvfølgelig som komplisert. Et modent selv utvikles best med nærende nok mellommenneskelige forhold, slik modne og gjensidige forhold vanskelig utvikles ved fraværet av et sammenhengende selv. Hvordan dette spiller sammen, definerer personen gjennom livet.

En god amerikansk kollega, Jon G. Allen, har fulgt Blatts grunnleggende modell bakover i idéhistorien. Og han viser til at filosofen Immanuel Kants to grunnleggende moralske krefter, kjærlighet og respekt, kan leses som andre begreper for samme balanse. Kjærligheten handler om den modne fellesskapsfølelsen, sammen, slik respekten viser til at vi kan se hverandre som atskilte, alene, og at jeg respekterer deg som en annen.

Og vi kan gjøre selvskapspsyken til et historisk faglig tema. Sigmund Freud er en av det moderne menneskets store biografer. Han skrev pioneraktig i en epoke hvor man var i ferd med å gjøre seg fri fra Gud. I denne Wienermoderniteten overdrev man kanskje det nye menneskets selvstendighet. Freud beskrev det lille barnet nærmest som om det var en selvtilstrekkelig driftsmaskin, med et rikt fantasiliv. Når fantasier kolliderte med realiteter, kunne det oppstå indre konflikter. Det freudske barnet utvikles mest innenfra og ut. En slik forståelse er akterutseilt. Gjennom hundre år har det freudske enestående barnet modnet til å bli mer avhengig. Jo nærmere vi kommer vår egen tid, desto tydeligere er det at vel så mye utenfra og inn.

I psykologifaget skjer det altså en faglig modning fra en enpersonspsykologi til en topersonerspsykologi. Det som skjer i mennesker, speiler i stor grad hva som skjer mellom mennesker. Er da store deler av pop-psykologien akterutseilt, i naiv tro på splendid isolation og i grandios benektelse av våre grunnleggende avhengigheter av andre? Faren ved å skulle reise innover i seg selv er at det raskt kan minne om min italienske utflukt. Man kan komme tomhendt tilbake. •