Som hun var

«Sett deg», sier datteren min og jeg høyt i kor med en viss irritasjon i stemmen.

Illustrasjon av Finn Graff

Men mormor på 80 hører ikke på det øret. Vi har mistanker om at det ikke er den etter hvert svekkede hørselen som gjør at hun ikke reagerer. Selv om metroen skjener av gårde, vil hun så absolutt ikke avfinne seg med å sitte i ro på plassen vi har kapret til henne. Derimot vil hun reise seg for å følge med på metrokartet over dørene. Fortelle at nå kommer vi snart til Saint Sulpice – der hun i sin tid hadde hybel. Og Odeon – ja, der var hun mye. Og Denfert-Rochereau, der de syriske vennene som så ofte inviterte på middag, bodde. Penger hadde både de og hun lite av. Oftest brukte hun beina for å komme seg mellom studiene, modelljobben for kunstnere og vennene og knep ellers inn på de allerede knappe midlene for å drøye oppholdet lengst mulig. Unnet seg av og til en varm croissant i kulda. Kan fortsatt oppleve smaken når hun tenker på det.

«Mormor er tilbake i sin ungdoms Paris. Ikke rart hun må stå oppreist for å få det med seg.»

Mormor er tilbake i sin ungdoms Paris. Ikke rart hun må stå oppreist for å få det med seg. Så får det heller være at hun havner halvveis fanget på en litt forskrekket ung mann på samme sete når hun omsider velger å sette seg for å hvile beina noen stasjoner. Liten og lett som hun er, kommer mannen uansett ikke til skade.

Nesten provoserende energisk har min mamma alltid vært. Sulten på inntrykk. Meddelsom. Lite glad i begrensninger. Det får ikke hjelpe at beina ikke er like gode som før. Fra morgen til kveld er det likevel opp å gå. Suge inn inntrykk i Latinerkvarteret og i Marais , ved Hallene og på Montmartre. Og langs Seinen som er overveiende lik seg selv. Der man kan ta pause fra byen og puste. For ikke å snakke om Luxembourgparken. Med en stol ved hovedbassenget som utsiktspunkt er utsikten fortsatt den samme: veloppdragne franske barn med små seilbåter leker i kontrollerte former. Min mor kommer på barna hun passet for over 50 år siden. Og fransklærerinnen som ga henne ekstratimer fordi hun hadde tro på henne. Og en spesiell amerikaner. Hun lurer på hvordan det har gått ham i livet.

Vi går og går, gjennom endeløse metrokorridorer og gjennom et virvar av smågater. Blir uenige om retninger. Jeg vet da best. Jeg som er vant til å hamle opp ute i verden. Jeg som er den godt voksne datteren. Men når den voksne datteren for tredje gang på tre dager må bite i det sure eplet og innrømme at jeg igjen har tatt feil av retningen og at de gamle er eldst, forsøker hun å være litt mindre insisterende. «Mamma da,» utbryter niåringen oppgitt. Det er hun og 48-åringen som er mest slitne når dagen er omme. Mormor derimot er opplagt på et måltid og et glass vin eller tre. Kvelden er ennå ung.

Siste dag: Barnebarnet har blitt lovet et portrett av seg selv og vi oppsøker Place du Terte, der turister har blir tegnet og malt før oss. Dypt konsentrert og litt skjelmsk setter barnebarnet seg på en stol og blir tegnet av en gammel ungarer. Over to timer skal det ta, så mormor og mor får fordrive tiden imens. Om ikke vi også vil bli portrettert eller karikert? spør flere – uten større engasjement. Nei, det hadde vi ikke tenkt. Men så er det plutselig en kunstner som ikke får øynene vekk fra min mor. Vi kommer i snakk. Han kjenner godt til atelieret der hun satt modell for et halvt århundre siden. Han sier at hun er vakker. Han vil absolutt tegne henne. Han ser både den hun er og den hun en gang var. Men han er mest interessert i kvinnen han ser i dag. Hun har et interessant ansikt.

«Vil De være så snill å sette Dem?» anmoder kunstneren galant og min mor er ikke vond å be. Elegant og sikkert setter hun seg ned på krakken han trekker ut for henne. Inntar raskt og profesjonelt sin positur. Stolt og med løftet hode. Og kunstneren fanger virkelig den hun er og den hun var. Tiden står stille.•