– Var som en thriller

– Det som interesserer meg mest, sier forfatter og musiker Sandra Kolstad, – er at for å komme inn i en relasjon som er fullstendig ødeleggende, må den først se ut som stor kjærlighet. Det er der man er forsvarsløs som menneske. Det har jeg opplevd selv, å bli rammet da jeg trodde jeg opplevde noe helt spesielt.

Det er som om vi sitter fire mennesker rundt det avlange spisebordet på kjøkkenet hun kaller «naturvingrotta»; veggene i leiligheten på St. Hanshaugen i Oslo er grå og ribbet til betongen, det finnes ikke vinduer her. De andre to er Frida og Ninja, hovedkarakterene i Sandra Kolstads ferske debutroman. Den tidligere Berlin-baserte musikeren snakker om dem som om de eksisterer, slik de utviklet seg og ble til levende karakterer på sporadiske tekstdokumenter, før hun skjønte at det var en sammenheng – at det var de to, Frida og Ninja, som skulle føre henne tilbake til barndomsdrømmen hjemme i Bærum, å bli forfatter.

Den gangen tok pianospillet og sangen over for skrivingen, og sendte kreativiteten til Kolstad ut i det sporet hun først og fremst har virket i, som komponist og artist innen elektro-pop-sjangeren. Kjent for en insisterende tilstedeværelse foran keyboardet på scenen, ikledd spektakulære kostymer designet av sin mor. For noen år siden sto hun likevel på bakrommet og tittet ned på føttene sine, som om de var det eneste festet hun hadde i tilværelsen.

– Jeg husker jeg tenkte: Ok, jeg står her, så jeg eksisterer. Jeg er i dette rommet. Jeg finnes. Det var såpass, altså. Hele virkelighetsforståelsen min var tukla med. Jeg stolte ikke på mine egne erfaringer lenger. Da jeg endelig begynte å skjønne hva jeg hadde vært med på, var det som en thriller. Det var så skrekkelig, helt sånn Matrix-aktig. Plutselig se – hvordan ting egentlig var.

I romanen To ord for ødeleggelse, er det Nina – eller «Ninja» – som tukler med Fridas virkelighetsforståelse. Dette er ingen «spoiler». Allerede på de første sidene får leseren følelsen av at noe er galt i den stormende forelskelsen som oppstår så brått mellom de to kunstnertypene, og som drar Frida ut av alt som er nært og kjent, til leiligheten Ninja har i «Syden» hvor kjæresten blir eneste anker. Likevel har anmelderne variert i lesningen av hvor kalkulerende Ninja er. Har hun en sårbarhet hun prøver å dekke over – eller er hun en iskald manipulator? – Det er veldig spennende at relasjonen deres kan leses så ulikt. Jeg skal ikke sitte med sannheten, men for meg vet Ninja akkurat hva hun gjør med Frida.

Bli sett

Og hva gjør hun? For det første skjønner hun at Frida ikke føler seg så suveren som hun fremstår som.

– Mange tror nok at det bare er åpenbart ødelagte personer som havner i destruktive forhold. Mitt inntrykk er at det ofte er tilsynelatende sterke og vellykkede personer. Det handler om det laserblikket noen virker å ha på andres sårbarhet. «Jeg ser hele deg, også det du ikke ser selv», sier Ninja til Frida, og på sett og vis er det sant, bare ikke sånn det framstår.

Alle har vi et behov og ønske om å bli sett og anerkjent, men hos Frida stikker det dypere. Hun er usikker uten helt å skjønne hvordan, hun trenger utenfrablikket for å finne trygghet i seg selv. Sakte glir Ninjas bemerkninger fra tilsynelatende kjærlige kommentarer, «Du er penere uten sminke», over til regelrett kontroll, «Du har et alkoholproblem. Du trenger hjelp». Da er Frida isolert og alene i «Syden». Hun går til AA-møter, uttalt glad for støtten fra kjæresten. Opprøret hennes er syltynt. Litt foundation blandet ut i dagkrem. Det er ikke alkohol hun er blitt avhengig av. Det er Ninja.

– Det som er så skummelt med sånne Ninja-typer er at de tar tak i noe fra virkeligheten, så skrur de det så fryktelig til, som drikkingen til Frida. Hun tar seg noen glass for å stilne nervene av og til.

– Hva får en type som Ninja ut av å holde på sånn?

– Jeg tenker at hun tenner på makten hun får over Frida. Også får hun penger. Som hun trenger. Når hun er sårbar er det bare for å skape empati. Hun er helt i spekteret antisosial personlighetsforstyrrelse, det noen kaller psykopat, men jeg vet ikke om jeg vil bruke det ordet. Det er et vanskelig begrep.

Håret til Sandra Kolstad har beveget seg fra hestehale i nakken til en dult på hodet. Nå henger det løst nedover ansiktet hennes. Hun lener seg fram i stolen.

– Ninja-karakteren reiser jo en del spørsmål. Finnes det mennesker uten empati? Som bare forholder seg til andre mennesker som midler for å oppnå egne mål, og i så fall, har disse menneskene en sårbarhet? Kan de bli bedre? Født sånn eller blitt sånn? Jeg prøver ikke gi noe svar, bare vise. Dette er også et mulig menneske i verden.

Smertende smerte

Det som muliggjør ofrene for disse, la oss kalle dem «Ninja-typene», kan ifølge Kolstad være en lav bevissthet om egne sår og sårbarhet.

– Har du ikke noe språk for smerten din, da lekker det ut, og den smerten vil steder. Det har jeg kjent på selv.

– Hvordan da? 

– Jeg har noen ganger satt meg selv i helt håpløse situasjoner, hvor jeg har såret andre og meg selv, og jeg tror det handler om at jeg har forsøkt å vise fram at så vondt har jeg det. Jeg vet at dere går rundt og tenker at jeg er et sånt lyst menneske som bare sprer glede og fryd, men jeg har det vondt og jeg skjønner ikke hvorfor – så jeg gjør smerten om til noe konkret – et problem utenfor meg selv.

Nå tror Sandra Kolstad at hun vet mer om hva det handler om. Hun henter noen peanøtter fra kjøkkenskuffen. Dytter dem i munnen mens hun snakker.

– Min generasjon – vi har vokst opp i en kultur med foreldre som har vært opptatt av å fortelle oss at vi er unike individ – alle kan bli alt – og det er jo ikke sant, det skjønner man på et punkt, jeg får ikke til alt jeg vil. Og kan jeg bli elsket da? Er jeg bra nok? Så banalt som det. Hun begynner å le. – Det har jeg også brukt mye tid på i terapi – akseptere at smerten er så banal.

Den store erkjennelsen

En annen aksept som kan være vanskelig, er erkjennelsen av at det man trodde var kjærlighet, egentlig var et destruktivt forhold. Det kan ta tid, sier Kolstad. 

– Men det som er så utrolig viktig da, når man kommer til den erkjennelsen, er at noen står der og sier: jeg tror på deg. Jeg ser hva du har vært igjennom. For sånne Ninja-typer er veldig flinke til å iscenesette seg selv som verdens mest vidunderlige mennesker. Det er lett å tenke at det er du som er den gærne. 

For å ikke ende i den konklusjonen, gjorde Kolstad noe nytt i livet. Hun søkte på nettet etter svar. 

– I møte med andres erfaringer på blogger og i ulike fora begynte jeg å ane konturene av at dette ikke var min skyld. Dette var noe som hendte meg. 

Hun skjønte også at det fantes varsler. For Ninja-typene er ifølge forfatteren ikke veldig kreative. 

– Det er ofte det samme som går igjen. Overfladisk sjarme, og det kan være vanskelig, for hva er over­fladisk og hva er ikke. Så en skrekkhistorie om en forferdelig eks, eller forelder – for å teste empatien – og det er også dritvanskelig, for i et ekte, inderlig møte åpner man jo opp om vonde ting. Så tenker jeg tempo. Hvor fort det går før relasjonen etableres som stor kjærlighet. Tar det for lang tid? Det har ikke en Ninja-type tålmodighet til. 

En ende på kjærligheten

På et tidspunkt avlyste Sandra Kolstad hele den romantiske kjærligheten. Hvordan skulle hun finne mot til å stole på noen igjen. 

– Det høres kanskje trist ut, men jeg var helt tilfreds med det valget. Jeg har mange gode venner. Jeg finner mye mening i arbeidet mitt. Og jeg trives godt i eget selskap, så jeg var litt sånn: Det blir også et kjempefint liv. Men det blir ikke noe liv med romantisk kjærlighet. Barn. Alt det der. 

Alt hun har nå. For fra arbeidsrommet innenfor kjøkkenet kommer babygråt. Samboeren, kunstneren Anders Holen, har vært innom med seks måneder gamle Stellan for litt mat av mamma med boklansering i permisjonstiden. 

– Hadde jeg ikke truffet Anders da jeg flyttet tilbake fra Berlin, vet jeg neimen ikke. Med Anders var det annerledes, vi kjente hver­andre fra før, vi delte studio i Berlin for mange år siden, jeg visste han var god. Også hadde jeg også forandret meg. Det språket jeg manglet før, det hadde jeg nå, etter mye terapi og selvransakelse. Vi hadde noen samtaler som jeg aldri har hatt før i livet. Og så ble det den store kjærligheten, som er, ja – sann – og stor – og alt det der – det er jo skummelt det og!

Hun smiler. Tidligere i intervjuet har hun trukket fram et åpningssitat i en av bøkene til Susanne Brøgger. 

– «Bare et knust hjerte er helt». Før var jeg litt sånn – hæ – jeg opplevde det ganske klisjéfylt, men nå må jeg si, det gir veldig mening. Har du noen skader, må du kanskje knuses helt for å lappe deg sammen igjen på en ny og bedre måte. Det er ikke noe forsvar for destruktive forhold, men jeg tror det er en sannhet i det, og den håper jeg også finnes for Frida.  •