Close Menu

– Hva er det viktigste rådet fra boka deres?

– Noe mange vet for lite om, er at ting tar tid. For eksempel å bli klar til å fortelle om opplevelsene, og at det tar tid i etterkant til å få et bevisst forhold til det som skjedde, uten at det preger hverdagen. I det ligger også et håp. Selv om man er i en destruktiv relasjon, så er det håp om å komme seg videre. Opplevde krenkelser vil man alltid ha med seg, men man må lære seg å leve med det.

– Hvordan går det med tidligere voldsutsatte som har brutt ut, fra din kjennskap?

– Min erfaring er at de aller fleste får et bedre liv etterpå. For noen tar det lengre tid enn for andre. Noen har også erfaringer med vold og overgrep fra barndommen, da vil det ofte ta lenger tid å ta eierskap til det som skjedde, og vite: hva trenger jeg? Noen har behov for å gå i terapi. Utsatte vil ofte bære med seg noen triggere. Men få kjenner seg igjen i å være et offer, selv om andre kan se dem sånn. Det er viktig å si at «i denne saken er du utsatt og juridisk fornærmet». Og finne ut hva som skal til for å leve livet videre.

– Du har bakgrunn fra Jurk (Juridisk rådgivning for kvinner). Hvorfor jobber du med dette?

– Jeg har alltid vært opptatt av rettferdighet. Da jeg var i Jurk fikk jeg kunnskap om voldens konsekvenser og langtidseffekter. Etter jeg var ferdig i Jurk etablerte jeg i samarbeid med andre en studie vi kalte Retten til et liv uten vold. Gjennom det møtte jeg min medforfatter Ellen Roberg som selv hadde opplevd vold og kjent på kroppen at det manglet informasjon til utsatte. Vi ble enige om at «da får vi lage det».

– Nye tall viser at en av fem kvinner oppgir å ha blitt voldtatt. Er det for mye søkelys på å «redde kvinner» og for lite på å stoppe volden?

– Tallene fra NKVTS (Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress) er skremmende. Samfunnet har få målrettede og strukturelle tiltak mot vold i nære relasjoner og seksuell vold. Det er vanskelig å gi god informasjon om det seksuelle spillet, uten å virke moralistisk. Festvoldtekt er for eksempel et kjempeviktig tema, både gutter og jenter er usikre på grenser. Når det gjelder partnervold, synes jeg det legges altfor mye vekt på å redde folk ut, og reparere når skaden er skjedd, enn forebygging. Relasjoner er alltid vanskelig. Det finnes en del mennesker som ikke vil stoppe å utøve vold. Men en del av tilfellene er det mulig å avverge om folk hadde nok kunnskap om hva som kan skje. Alle kan bli utsatt for vold.

– Hvordan støtter man best et voldsoffer?

– Ved å være litt ydmyk, og å ha respekt for individets egen situasjonsbeskrivelse, og egne valg. Men det er ikke alltid lett å se konsekvensene av valgene som tas og det gjelder å sikre at den som står i situasjonen har nok kunnskap. Det kan være lurt å søke profesjonell bistand. Som hjelper er det viktig å være bevisst sin egen forståelse og vurdering av hva som er skjedd, og forsøke å holde denne utenfor. Det kan være krevende å være en støtteperson. Ofte har man subjektive tanker om hva den utsatte bør gjøre. •

Fakta Gunhild Vehusheia (47)
Arrow
  • Aktuell: Har gitt ut boka Veien ut av vold, overgrep og utnyttelse – håndbok med praktiske råd sammen med Ellen Roberg og Wanja J. Sæther.
  • Bakgrunn: Jurist og advokat. Har vært leder av Jurk – Juridisk rådgivning for kvinner.
Kjære leser!
Du har nå lest en gratis artikkel. Det koster å lage god journalistikk. Magasinet Psykisk helse er en uavhengig, redaktørstyrt publikasjon, men vi får ingen pressestøtte eller lignende. Støtt oss gjerne ved å vippse for eksempel 50 kroner til 12137.