KRONIKK
Alle pasienter – med mulig unntak dersom man er dypt suicidal – har rett til innsyn i egen journal. Dette er i utgangspunktet svært viktig, ikke minst fordi journaler har enorm betydning for helsehjelpen pasienter skal få. Samtidig er de ofte omtrentlige. Klipp og lim, unøyaktigheter er ikke uvanlig, og rene usannheter forekommer – stort sett ikke som følge av fabrikasjon (selv om det skjer), men slurv og følgefeil. Pasienten har rett til å se bakgrunnen for valgene som blir tatt. Men det er åpenbare risikoer ved at psykiatriske pasienter har fri tilgang til egne journaler. For det første fordi de er uleselige. Jeg har studert litteraturvitenskap og teksttolkning er en del av jobben min, men måtte her om dagen be om bistand for å forstå et innkallingsbrev. For det andre fordi de ofte er direkte umenneskelige.
Verdidom
Journalene er skrevet i et tilsynelatende nøytralt språk. Men bak denne påtvungne nøytraliteten skjuler det seg en haug med verdidommer. Som formuleringer om at pasienten ikke evner å «nyttiggjøre seg behandling». Dette er en formulering som gir pasienten eneansvaret for at hen ikke blir bedre. Kvaliteten på behandlingen, eller behandleren, blir sjelden gjenstand for samme kritikk, og i alle fall ikke i journalene.
Problemet er imidlertid at med mindre det er snakk om en person som aktivt saboterer behandlingsforsøk, er det ikke pasienten som er vanskelig å behandle. Det er sykdommen. Det er altså ikke nok at man lever med en alvorlig psykisk lidelse som stjeler livsmuligheter og livslyst. I tillegg til smerten og sorgen ved ikke å bli frisk (fort nok), skal man også ta skylden for det.
Fremmedgjøring
Mange havner i psykiatrien fordi de føler seg tingliggjort eller fremmedgjort fra seg selv. En faktor ved de fleste psykiske lidelser er at pasienten ikke har helt kontakt med egne følelser, og dermed skaper et kaotisk språk for dem – gjennom spiseforstyrrelser, rus, vrangforestillinger eller selvskading. En relativt stor andel psykiatriske pasienter har opplevd overgrep, og dermed blitt tingliggjort på en måte som går på menneskeverdet løs.
For noen kan det kliniske legeblikket – gjerne nedfelt i journaler – bli en forlengelse av denne tingliggjøringen.
Journalspråket virker dessuten ikke bare fremmedgjørende på pasientene. En venninne som er sykepleier (riktignok innenfor somatikken) kom med et forslag etter at jeg i en tidligere spalte nevnte uttrykket «gråtlabil»: En person som gråter, vekker naturlig empati og velvilje. Dermed står helsepersonell i fare for å la følelsesmessige vurderinger komme i veien for de objektive. De kan bli utsatt for følelsesmessig manipulasjon. Et uttrykk som «gråtlabil» skaper den nødvendige avstanden.
Men hva gjør det med en behandler å høre en femten år gammel jente fortelle om en voldtekt, mens man samtidig skal observere – og journalføre – begreper som «gråtlabilitet», eller for den saks skyld, «motorisk uro»?
Grenseløs informasjonsflyt
Det faktum at taushetsplikten ikke står sterkt helsepersonell imellom, kan redde liv. Men i visse tilfeller fremstår informasjonsflyten så grenseløs at mange kan føle at ens såreste, vondeste og skjøreste hemmeligheter blir sendt ukritisk rundt uten et minimum av konfidensialitet. Du kan tro du har bygget opp tillit til helsepersonell, og at du betror noe til én person – og så er det neste dag tema på morgenmøtet.
En ugrei, men interessant, erfaring har festet seg. Under en innleggelse fikk jeg veldig god kontakt med en sykepleier, jeg opplevde at han lyttet og var mindre dogmatisk og mer menneskelig i sin kontakt enn de andre. Etter en stund opparbeidet jeg en såpass stor tillit at jeg spurte om jeg kunne fortelle ham noe han ikke skulle journalføre. Han sa ja. Jeg fortalte ham noe jeg ikke forteller til så mange, og det var fint å ha snakket om det. Neste dag tok han initiativ til en «samtale» hvor jeg opplevde rent press på å si ja til at dette ble journalført. Og plutselig var hemmeligheten jeg hadde betrodd et tema blant andre ansatte uten mitt reelle samtykke. Det er relevant at jeg senere har forsikret meg om at det jeg fortalte faktisk ikke utløste noen journalføringsplikt.
Jeg var rasende, men under det var jeg såret: hele relasjonen til denne sykepleieren, og den tilfriskningen jeg hadde opplevd på grunnlag av det, føltes ødelagt. Det er ikke problematisk å ha det i journalen, og det har ikke fått noen konsekvenser for meg, men det handler om tilliten: han sa ja til at jeg kunne fortelle ham en hemmelighet, for deretter å bryte løftet. Selvsagt overreagerte jeg på at en sykepleier bare prøvde å gjøre jobben sin. Det var isolert sett ikke noen stor greie. Men når det føyer seg inn i et mønster av at ingenting blir sagt i fortrolighet – når man føler seg som et psykiatrisk kasus mer enn et menneske, blir det sårbart.
Sympatisk og ressurssterk
Også når dagligspråket er i bruk, oser det av indirekte verdidommer. Du er sjelden så ute å kjøre som når du har papirer på at du er ressurssterk, oppsummerer poeten Anne Helene Guddal lakonisk i diktsamlingen Også det uforsonlige finnes (2014). «I epikrisen har psykologen skrevet at pasienten er sympatisk og ressurssterk. Pasienten har dessuten en følsom natur. Bedømmelsen serveres med et oppmuntrende smil, som for å si: Du har bestått personlighetstesten med god margin. Du er syk, men ikke ond».’
Men også gode vurderinger av pasienten kan fremstå patroniserende. Som da en sykepleier da jeg var i rusbehandling, roste meg opp i skyene for at jeg brukte prevensjon.
Som om man ikke kunne forvente såpass av meg.
Selv snakket jeg om dette problemet på et foredrag for psykologer og psykiatere. Jeg sa at man ikke kunne skrive de-humaniserende om personer i kriser. Spøkefullt tilbød jeg meg å holde skrivekurs. Folk lo, men ingen spøk uten alvor: Det bør tilbys undervisning i å skrive journaler om psykiatriske pasienter. Et sammenbrudd kan ikke beskrives på samme måte som et armbrudd. •
Dette er en kronikk. Artikkelen gir uttrykk for skribentens meninger. Denne teksten har tidligere vært publisert på erfaringskompetanse.no hvor Maria Kjos Fonn er spaltist.
