Close Menu

KARASJOK/Kárášjohka: – Når jeg får brukt samisk så viser jeg hele meg. Det gir følelsen av å være meg selv, at jeg eier det jeg sier på mitt morsmål, sier Sara Kristine Vuolab. 

Smertefulle erfaringer med energitap, spiseforstyrrelser, angst og depresjon blir levende og poetiske i den unge forfatterens samiske språkdrakt. For åpenheten som ung same og dikter ble hun nylig hedret med Tabuprisen. Vuolab ser på det som en stor ære, men samtidig er det skummelt:

– Det er så vanskelig å snakke høyt når man egentlig ikke tør. Skrivingen er min plattform, for jeg er veldig stille til vanlig. Skrive mestrer jeg og er god på, sier hun.

Skarpere på samisk

I Finnmarksbygda Karasjok kneiser Sametinget over elven Karasjohka som bukter seg innover dalen. På alle kanter ligger den mektige Finnmarksvidda mettet med tusenårig samisk tradisjon når det gjelder reindrift, kultur, levesett. Fra mangeårig skamfølelse over samisk opprinnelse, ser det ut til at ny bevissthet og stolthet over å være fra en urbefolkning har festet seg blant samisk ungdom. Sara Kristine Vuolab forlot den samiske hjembygda og dro til Tromsø der hun gjennomførte tannpleierutdannelse. Men yrket passet ikke for henne, og hun reiste hjem, gikk på skrivekurs og fikk gitt ut boka.

– Diktsamlingen din heter Gárži, som betyr «trangt», hvorfor det?

– Boka handler om å ikke få plass noe sted, ikke bli sett eller hørt. Den handler om opplevelsen av å føle seg sliten og maktesløs. Og om de uheldige måtene å få plass på. Som spiseforstyrrelser; ved å gjøre seg mindre og tro at man kan bli elsket mer av det, mer tatt vare på, sier Vuolab. Vi sitter i lobbyen på hotellet i Karasjok. Hun kryper litt opp i stolen og er absolutt ikke en som tar stor plass, fysisk. Stemmen er ofte lav, men i diktene hennes er den tydelig, klar og nær.

– Jeg er stolt over å være same. Når jeg prøver å oversette diktene mine til norsk, synes jeg ikke de høres like «skarpe» ut. Det er som om jeg ikke får sagt det på den måten jeg ønsker.

– Du formidler åpenhet om psykisk helse?

  Det handler om trygghet. Jeg vil at folk skal vite, så andre kan ta meg imot bedre. At de vet at hvis jeg er veldig stille, kan det være fordi jeg ikke føler meg så pigg. At andre ikke tar det personlig hvis jeg blir borte fra ulike aktiviteter. For jeg har lyst, men det kan være vanskelig. Om vi for eksempel er på tur, og jeg blir sliten, så sier de: «Det går greit, vi ordner det sånn at du får hvile deg.», sier Vuolab. Hun har vært i behandling og har ikke fast lønnsarbeid. 

Jagde status

Hvordan hun bruker tiden sin nå er en stor forandring fra studieperioden.

– Jeg får dager da jeg tenker, siden jeg ikke er i jobb, at det føles som om jeg ikke har noe å gi, noe å bidra med, at jeg er en dårlig person. Da jeg gikk på tannpleierstudiet i Tromsø, så var jeg på skolen 24/7, jeg følte jeg måtte være skarp og god på alt. Men jeg hadde veldig dårlig livskvalitet. Jeg gjorde bare ting som ble forventet av meg. Det var status å få A på
skolen. Jeg jagde etter det for å kunne begynne på master, eller få en god jobb. Etter at jeg flyttet tilbake til Karasjok, har jeg måttet tenke over hva som er
viktigst for meg. Hva er det som gir meg mening, og hva er det som er meningen med meg? Jeg måtte revurdere verdiene mine og gjøre ting som jeg får positiv energi av. Som fotografering eller å trene. Noen dager føler jeg at jeg er ingenting fordi jeg ikke klarer så mye. Men jeg er jo her for min egen del. 

– Den samiske tilhørigheten, hva betyr den for deg?

– Det første jeg tenker er språket for å kunne være seg selv 100 prosent. Det er måten man sier ting på, hvor man legger trykket eller tonefallet. Jeg får ikke samme kraften av å si ting på norsk, som på samisk. Da får jeg heller ikke vist hele meg, eller den siden jeg ønsker å vise. Ofte føler jeg meg barnsligere på norsk og at jeg ikke mestrer norsk godt nok, sier hun og fortsetter:

– Psykisk helse er fra før av ganske vanskelig å snakke om. At jeg kommer fram som litt barnsligere, gjør det mer ubehagelig å snakke om på norsk. Det ligger i følelsen av hvordan man ser på selv og oppfatter seg selv. Mye handler om ordene, men det meste om hvordan man føler seg, sier Vuolab og forteller om en annen språkbarriere:

– Humor er kjempevanskelig å oversette! Jeg er sykt mye artigere på samisk. Det med å eie det man sier, hvor man legger trykket på et ord, stemmebruk – det avgjør hvor artig man er. Hvis vi er blandet gruppe med norskspråklige og samiske, når vi skal oversette noe morsomt til norsk, blir det mye mer «lame» eller tammere. Vi har mer komiske ord på samisk, sier Vuolab med et smil.

– Prestasjonspress gjennomsyrer storsamfunnet, tenker du at det også er i den samiske kulturen, eller er det noe som har kommet til utenfra?

– Jeg merker ikke presset så mye her. Samtidig tror jeg det er mer på nettet, at folk legger ut alt man får til. Da jeg flyttet til Tromsø, merket jeg det med prestasjon. Når du kommer til byen blir du en representant for det samiske i det miljøet du er i. Du får ansvaret for å bære det samiske. Folk vet ikke så mye om det, så du må «lære dem opp». Jeg ble mer bevisst på det samiske da jeg flyttet til Tromsø. At jeg hadde rett til å snakke samisk og ta på meg kofte. Den rollen trenger jeg ikke ta på meg her, for alle er i samme situasjon. 

Portrett av Sara Vuolab

SPRÅK: – Jeg må bruke flere ord på norsk for å få fram et spesifikt bilde, sier Sara Kristine Vuolab.

Stille omsorg

Flere forskere har tatt for seg helse i den samiske befolkningen. En av dem er Berit Andersdatter Bongo, som har skrevet en doktorgradsavhandling som blant annet handler om at samers kultur og verdensbilde ikke blir forstått av det norske helsevesenet. Sykdom møtes på tause og indirekte måter. I stedet for å snakke, vises det «stille omsorg». Sara Kristine Vuolab kjenner igjen beskrivelsen:

– Det er nok sånn det fortsatt er. Men hvis du skal få hjelp og få det bedre, hvis du trenger trøst, så må du si ifra for at folk skal forstå. Samtidig tror jeg også at man ikke snakker om psykisk helse fordi vi er på en mindre plass, at alle kjenner alle, sier hun. Hennes egen åpenhet handler også om hensyn til de på­rørende:

– Jeg tror det er godt for familien også at jeg er åpen. Jeg er veldig hjemmekjær. Men når mamma eller storesøster har besøk som spør: «Hvordan går det med Sara?» Da vet de ikke helt om de kan si hvordan jeg egentlig har det. Det har vært perioder hvor jeg har vært veldig deprimert. Det er ikke deres sak å bestemme om de skal si hvordan jeg har det. Sånn sett er det bra med boka. De kan si at jeg ikke har det så bra, for det er ute allerede.

– Ble du oppmuntret til å være åpen?

– Det har ikke vært sånn alltid. På barneskolen ble jeg mobbet for vekt. Jeg trodde mamma og pappa
visste om mobbingen, men de var ikke klar over det, sier Sara Kristine Vuolab og forteller at hun også opplevde utfrysning på skolen. På videregående fikk hun en god venninne, som betød en stor forandring:

  Alt var skummelt, men å ha en som er der, gir trygghet.

– Karasjok er et lite samfunn, da møter du kanskje de som mobbet?

– Ja. Men jeg har ingen vonde følelser overfor dem, får ikke angst eller noe. Hvis jeg skulle tatt opp ting, så tror jeg ikke de hadde husket det. For dem har det ikke vært de intense følelsene som jeg hadde. Samtidig har noen sagt at de ikke var klar over hva de holdt på med. Jeg har spurt meg selv: Har jeg blitt mobbet?

– Du tvilte på deg selv?

– Ja, men jeg ble ekskludert. Jeg fikk ikke være med på ting. Jeg gikk alltid bakerst. Det har vært vanskelig å forklare de andre. Det har gjort at jeg har følt meg skjør og pysete. Andre har vært gjennom det samme, og de fungerer helt ok i dag. Mange tenker at det må være «skikkelig mobbing». For meg har det vært sånn at mange personer har kommentert og sagt ting.

  Er ikke noen mer sårbare for mobbing enn andre?

– Jeg snakket med psykologen min at jeg ikke tør å fortelle om mobbingen, for det virker som at jeg er pysete og ikke tåler noe. Da sa psykologen at kanskje andre hadde flere bein å stå på. Som en venn som kunne ta det imot, at det var en trygghet der. Jeg hadde ingen venner på barneskolen. Så det kommer også an på hvem du har rundt deg.

– Du har aldri blitt sint på det som skjedde?

– Nei, men veldig mye lei meg. Og jeg er det fortsatt. Jeg blir litt sånn … sier Sara Vuolab og ser ut av vinduet, kjemper litt med følelsene som kommer opp.

– Mange har sagt: «Da får du bruke det vonde til noe godt». Men for meg er det sånn: Jeg kunne helt fint levd uten den mobbingen. Jeg ville heller hatt en litt stillere skoletid, enn å skrive en bok eller …

Bilde av samiske klær og sko

TRADISJON: Skamfølelse over samisk opprinnelse er gått over til bevissthet og stolthet over å tilhøre en urbefolkning.

Skamfulle ord

Sara Vuolab forteller at det å bare nevne navn på dem som mobbet gjør vondt. Først de siste to årene har hun snakket høyt om mobbingen.

– Jeg har følt veldig skam, det var så flaut. Fortsatt er det ekkelt for meg å gå inn i ord som ble brukt for å mobbe meg. Ord som tydelig indikerte at «Jeg har ikke lyst til å være med deg fordi du er tjukk». Jeg tror det er litt der spiseforstyrrelsene kom fra, selv om det er ganske komplekst.

– Det er et paradoks at du sitter med skammen, det burde vært motsatt?

– Tanken blir: «Hva er det som er galt med meg?».Selv om jeg skjønner at det er teit, at jeg ikke «burde» skamme meg». Jeg har tenkt mye på at jeg blir fort sliten. Jeg tror det kan være at jeg hadde så mye stress da jeg var barn. På bussen da vi nærmet oss skolen, kjente jeg skikkelig sug i magen. Jeg har hatt så mye kroppslig stress lenge, så jeg kan føle at jeg nesten har kortsluttet nå, sier Vuolab.  Hun kommer på en annen grunn til at hun ikke fortalte om mobbingen.

  Hjemme var det trygghet. Der skulle jeg ikke kjenne vonde følelser, der kunne jeg hvile, og der trengte jeg ikke snakke om skammen jeg følte på skolen.

– Var det ingen lærere som så det?

– Det skulle kanskje vært folk som var der og korrigerte. Kanskje mobberne ikke visste det at det var mobbing, fordi de var i en periode hvor de lærte sosiale regler? Det burde vært voksne som sa; «Sånn sier man ikke, sånn gjør man ikke».

– Tenker du på en fremtid som kunstner eller forfatter?

  Jeg må ta ting dag for dag. Jeg har lite energi og perioder hvor jeg redd det ikke vil gå over, og jeg tenker at det ikke er vits i å ha planer. Periodevis er jeg veldig deprimert og klarer ikke seg for meg bilder på hvordan jeg skal ha det. Men egentlig tror jeg at jeg har kvaliteter som … jeg tenker for eksempel at jeg kunne drevet med journalistikk, siden jeg mestrer det å skrive.

Selvomsorgen

For øyeblikket bruker Sara Kristine Vuolab mye tid på foto og Instagram, der hun kan dele hvordan hun har det her og nå, uten å måtte snakke.

  På Instagram møter jeg bare kjærlighet. Jeg gjør ting jeg kjenner jeg blir glad eller motivert av. Jeg er mer der at jeg spør meg selv «hva har jeg lyst til å gjøre i dag?  Hva klarer jeg å gjøre i dag»? Jeg øver meg på å lytte til hvordan kroppen har det. Jeg kan ha mye jeg har lyst til å gjøre, uten at jeg klarer det. Det gjør meg ofte trist, men jeg prøver å øve meg på selvomsorg. Det har jeg ikke vært så flink på. Jeg tror egentlig mange trenger å øve seg på selvomsorg. Jeg tenker: «Okei, så får jeg ikke gjort de tingene i dag. Jeg er ikke på topp, og det er helt ok.» •

Bio Sara Kristine Vuolab (25)
Arrow
  • Samisk forfatter fra Karasjok. Utdannet tannpleier.
  • Har gitt ut dikt­samlingen Gárži.
  • Hedret med Tabu­prisen 2021. Prisen ble delt ut under en høy­tidelig seremoni i Sametinget, med sametingspresident Aili Keskitalo tilstede og videohilsen fra statsministeren og kulturministeren.
Fakta Om samisk psykisk helse
Arrow
  • Rapporten «Mihá. Unge samers psykiske helse» (2021) kommer med en rekke funn: Den viser at helsetjenestene til den samiske ungdomsbefolkningen må ta høyde for samisk kultur, morsmål, bosted, (lokal)historie og levesett.  
  • Mange samer lever med historiske traumer. Det vil si at tidligere tiders overgrep som urett, tvangskristning og diskriminering preger nye generasjoner samer.
  • 75 prosent av unge samer har opplevd diskriminering grunnet etnisk bakgrunn. 
  • Samisk bakgrunn gir økt risiko for å bli utsatt for psykisk, fysisk og seksuell vold. 
  • 20 prosent av samiske jenter og 15 prosent av samiske gutter har prøvd å ta sitt eget liv. 
  • Samisk ungdom som bor i samiskdominerte områder har bedre psykisk helse enn samisk ungdom i norskdominerte strøk. Unge samer trenger tiknytning til egen etnisk identitet, språk og kultur.
  • Rapporten viser også at samisk ungdom har høy motstandsdyktighet, er tilfreds med livet og har tro på fremtiden.
  • Forskning av Cecilie Javo ved SANKS (Samisk nasjonal kompetansetjeneste, psykisk helsevern og avhengighet) viser at samiske familier har andre normer og regler enn norske. For eksempel er det vanlig at barn sover sammen med foreldrene til godt oppe i skolealder. Oppdragelsen er friere enn tradisjonell vestlig. Ved behandling av samiske familier i helsetjenesten er det nødvendig med kulturkompetanse og kultursensitivitet. Helsetjenester som må tilpasses samisk tenkning og levemåte i tilnærming og metode. 
  • Berit Andersdatter Bongos doktorgradsavhandling viser også at det kan bli kulturkollisjoner med norsk helsevesen. Hun dokumenterer at samer ikke snakker åpent om helse, men nærmer seg temaet på tause og indirekte måter.
Kilder: Uit.no (Universitetet i Tromsø), finnmarkssykehuset.no/fag-og-forskning/sanks (Samisk nasjonal kompetanstjeneste, psykisk helsevern og avhengighet), Psykologtidsskriftet.no, Javo, C: Kulturens betydning for oppdragelse og atferdsproblemer, mhu.no (Mental helse ungdom), forskning.no
Kjære leser!
Du har nå lest en gratis artikkel. Magasinet Psykisk helse er en uavhengig, redaktørstyrt publikasjon, med kvalitetssikret innhold. Bli med å bidra slik at vi holde flere artikler åpne for alle! Støtt oss for eksempel med 50 kroner til vipps 12137. Takk for alle bidrag!