Kampen for tilværelsen

- Det gjelder å holde ut, selv om man er langt nede. En dag er det verste over. Hardt arbeid gir resultater, og hvert eneste arbeid har noe for seg, sier Lise Galaasen.

Foto av Lise Galaasen. Foto: Linda Bournane Engelberth

STERK KULTURTRADISJON

- I Trysil var det mange som skrev dikt og tekster og spilte og sang, forteller Lise Galaasen, som har skrevet roman om sin farmor.

(Foto: Linda Bournane Engelberth)

Farmoren til Lise Galaasen ble nesten 100 år. Tjue år etter hennes død
begynte Lise på arbeidet med boka om henne. «Jenna» heter den og er en
dokumentarroman, som skildrer livet i Trysil for hundre år siden på en
levende måte.

Overmenneske?

Jenna levde mellom 1888 og 1988, hun ble enke da hun var 34 år gammel
og hadde ansvar for åtte barn, i en periode ni. Hun drev skogen og
gården, og i tillegg deltok hun i foreningsliv og hjalp andre i grenda
der hun bodde, og tok tilleggsjobber for å forsørge ungene.

– Da jeg vokste opp, bodde vi bare halvannen kilometer unna henne og
var ofte på besøk, men jeg fikk ikke snakket ordentlig med henne. Hun
hadde demens i mange år. Jeg har hørt så mye om henne, om hvor sterk hun
var, og at hun aldri sa et vondt ord om noen. Var hun et overmenneske?
Arbeidet med boka tok sju år, forteller Galaasen, som er ansatt i
forlaget Cappelen Damm. «Jenna» er utgitt på Vega forlag.

– Bare en av sønnene hennes var i live da jeg startet på arbeidet med boka. Faren min hadde vært død i fire år.

– Kanskje. Det var en kombinasjon av flere ting. Jeg ville utforske
hva som gjør at folk velger slik de gjør, og hvorfor vi blir som vi
blir. Hvordan var det mulig for Jenna å komme seg gjennom de tøffe
tidene og samtidig være så god? Hvem var hun egentlig? Det ville jeg
finne ut.

– Faren hennes var en stor mann i bygda, en det ble skrevet om i
avisen. Hun og flere av søsknene fikk utdanning, og Jenna fikk veldig
gode karakterer. Hun var så heldig at familien hadde råd til å sende
ungene sine på videregående skole. Hvis ikke foreldrene hadde råd, var
utdanning ut over folkeskolen, utenkelig.

Sju egne unger

Jenna, og Gustav som hun senere giftet seg med, kom begge fra
velstående gårder hvor det var tjenestefolk ansatt. Etter at Gustav
døde, var det helt slutt med betalt hjelp i huset.

– Hun fikk sju egne unger i årene 1911 til 1921. Så tok de til
seg en pleiedatter, og etter at hun ble enke, bodde en nevø hos henne
noen år.

– Det var spesielt stor barnedødelighet i Gustavs familie, men også
Jennas mor mistet mange barn, fem av elleve. Det sies at det i Trysil er
ni måneder vinter og tre måneder kulde, det var langt til lege, og
antibiotika fantes ikke. Men Jenna mista ingen barn, alle levde opp.

– Han var ute med hesten, som ble skremt av en bil. Gustav falt over
en stabbestein langs veien og fikk indre blødninger. Noen dager etter
døde han av bukhinnebetennelse på Lillehammer sykehus.

«Hun klarte seg i siste øyeblikk hver gang.»

Måtte stå opp

Lise Galaasen skriver skjønnlitterært og skildrer sterkt hvordan
Gustavs død rammer familien. Hun beskriver hvordan Jenna sjøl blir sjuk
den høsten, og må få hjelp av slekt og naboer for at alle skal klare
seg.

– Den eldste var 12 da faren døde, den yngste bare ett år gammel. Min
far husket ikke så mye av det. Han var bare fire da han ble farløs.

– Hun klarte seg i siste øyeblikk hver gang. Hun hadde kausjonert for
slektninger, derfor fikk hun ikke lov å ta ut penger hun hadde på
banken. De måtte stå der som sikkerhet. For å ha penger til mat og klær
og regninger måtte hun stadig ta opp nye lån. Først da hun var 82 år,
ble hun gjeldfri, forteller Lise.

For å klare seg i de harde førkrigsårene måtte hun ta vaskejobber og veve for andre, hadde kafé på gården og drev postkontor.

– Jeg skjønner ikke hvordan hun klarte alt sammen, sier Lise.

– Hva kan vi lære av hennes historie i dag?

– At det går an å komme seg gjennom veldig tunge tider, ved at vi
stiller opp for hverandre. Fellesskap er viktig. Også på bygdene er folk
i dag mye mer alene. Før var de så mange på gårdene. I dag sitter folk
igjen, to og to, eller bare én, når ungene er flytta ut.

Lise Galaasen legger til:

– Dessuten tror jeg Jenna fikk mange gleder i livet, hun hadde så
mange rundt seg. Og hun så at det gikk an å reise seg etter harde slag.
Hun var nok genuint snill, hadde empati og kanskje også evnen til å
trøste seg sjøl.

Galaasen har fått mye positiv respons.

– Folk som kjente Jenna før jeg ble født, har sagt at jeg har
behandlet henne med respekt, og at de synes det var fint og rørende å
lese boka. Også helt ukjente, fra andre steder i landet, har fortalt meg
at de nesten ikke klarte å legge boka fra seg. Det har betydd mye for
meg. •