Tendens til kaos

– Jeg lærte å forstå meg selv gjennom å lese litteratur. Litteraturen ble helt avgjørende for meg. Å skrive er min metode for å skape orden i kaos.

Forfatter Merethe Lindstrøm, høsten 2015.
(Foto: Paal Audestad)

Hun skiller seg ikke ut i vrimmelen og har klart å komme seg usett inn på kafeen. I en krok bak en søyle sitter hun, ansiktet er delvis skjult av det lange håret.

Merethe Lindstrøm har vært forfatter siden hun var 20 år gammel og har til sammen gitt ut 17 bøker. Da romanen «Dager i stillhetens historie» utkom for tre år siden, ble hun kjent for et større publikum. Hun ble tildelt flere priser, ikke minst Nordisk Råds litteraturpris.

– Etter det slapp jeg å forsvare at jeg er forfatter, sier hun.

Den nye romanen er selvbiografisk. «Fra vinterarkivene» er en sterk roman som har fått overveiende positive anmeldelser. Den handler om å være gift med en som har bipolar lidelse, om å ha en pappa på psykiatrisk sykehus, og om fattigdom, blant annet.

– Det var nødvendig for meg å skrive denne romanen, den lå som et indre trykk. Det var befriende å ha skrevet den. De andre bøkene mine kan sees på bakgrunn av denne boka. «Fra vinterarkivene» er vel en nøkkel til mitt forfatterskap.

Et hårstrå har klistret seg tvers over det ene kinnet, men hun merker det ikke.

– Vi flyttet forleden natt. Vi solgte huset i Hakadal og bor midlertidig hos venner i Oslo mens vi venter på leiekontrakten til et hus i England. Det er tendens til kaos, som alltid.

Hun smiler litt selvironisk og vifter vekk hårstrået.

– Føler du at du utleverer din ektemann i den nye romanen?

– Nei. Vi var enige, og han har lest alt før det ble sendt inn. Da jeg fant en form, som er en henvendelse, et «du» som jeg skriver til, kom jeg ordentlig i gang. Man må likevel ha en avstand til det man skriver om. Jeg hadde glemt at jeg også skulle leve oppe i dette mens jeg skrev om det. Det ble sterkt, men jeg angret ikke.

Mannen hennes har en jobb og driver ellers som bildekunstner. Begge foreldrene til Merethe Lindstrøm var også bildekunstnere.

Lanseringens forenkling

Merethe Lindstrøm virker litt mindre sky enn før. Da jeg intervjuet henne til Psykisk helse for sju år siden, var hun beskjeden og lavmælt.

– Jeg er lei av å bli kalt en lavmælt forfatter. Det er mye høylytt i det lavmælte. Jeg liker betegnelsen tvilens forfatter bedre, sier hun.

– Man må ha en viss hensynsløshet når man skriver, ellers blir det ikke litteratur. Kunst og litteratur kan ikke være snill. Men det er viktig at leseren har et tolkningsrom. Dette rommet kan bli ødelagt hvis romanen presenteres som en sensasjon, enten i media eller på arrangementer. Jeg har sagt nei til å stille opp flere ganger nå, og også vært usikker på hva jeg skulle si om utgangspunktet for boka.

«Jeg er lei av å bli kalt en lavmælt forfatter.»

Den forrige romanen, «Dager i stillhetens historie», var en begivenhet på litterære arrangementer. Merethe Lindstrøm stilte opp minst 60 ganger, forteller hun, og satt på en scene og ble intervjuet.

– Jeg opplevde glede ved å bli tatt på alvor. Men det ble skapt et inntrykk av meg som flink og dyktig, som en person som har alt på stell. Samtidig var så mye rundt meg kaos. Jeg følte at leserens tolkningsrom ble litt ødelagt av intervjuene. Knausgård og Thomas Espedal har flyttet grenser for hvor selvbiografisk en roman kan være, og det viktigste for meg er at folk skjønner at det er en roman jeg har skrevet.

Hun ser lenge ut av vinduet.

– Det er kanskje ikke så rart at det er sensasjoner man leter etter, for litteratur blir behandlet som underholdning i dag. En roman veies oftere etter dens evne til å underholde.

Alltid pårørende

– Du er pårørende til en med psykisk lidelse, og det var du også da du var liten? Faren din var i perioder innlagt?

– Det var bare en liten del av min barndom, men følelsen som man får av å være pårørende, opplevelsen av å være redd og ikke forstå, er i det jeg har skrevet. Mestringen min av situasjonen i dag er utenfor teksten.

– I romanen er du redd for at mannen din skal ta sitt eget liv. Var det slik med faren din også?

– Jeg opplevde aldri at faren min var suicidal. Han hadde et stort overskudd og var for øvrig en dyktig kunstner som har lært meg mye. Men som barn er det mye man ikke forstår, det var mye uklart. Det er som å tegne en tegning av en familie og så se på den dagen etter, og så er halve tegningen visket ut. Sånn var det. Men det var stort sett normalitet, og likevel alltid noe jeg ikke forsto.

– Faren min var taus på slutten av sitt liv, forteller hun. Det inspirerte henne da hun skrev den forrige romanen, «Dager i stillhetens historie».

Drabantbyen

Ansiktet til Merethe Lindstrøm burde også vært tegnet. Hun har en syltynn eyeliner-strek langs øyelokkene.

I den siste romanen står det om en jente i en drabantby i Bergen som begynner å henge med en gjeng narkomane.

– Vi bodde i Fyllingsdalen, det var syttitallet. En jente som flytter mye, og som skifter skole hvert år, kan oppleve en positiv nærhet ved å bli tatt inn et sted. Og mennesker som sliter, kan ha mye å gi et barn. Dette er det vanskelig å snakke om, og det var noe av det som var vanskeligst å skrive om. Men jeg kunne skrevet om ting som var verre.

Hun bruker sitt eget navn og navnet til ektemannen i denne romanen, den er helt klart også en kjærlighetserklæring.

Barn merker det

– I et intervju med Dagbladet i høst sa du at du håpet at døtrene dine ikke kom til å lese «Fra vinterarkivene» før om noen år?

Hun ler litt, og sier det er sant, selv om overskriften var noe Dagbladet fant på. Så lener hun seg fram over bordet.

– Et viktig prinsipp for meg er at barn skal slippe å beundre foreldrene sine. De skal slippe å forholde seg til foreldres seire eller tap. Det er lett å si, for alle i en familie preges av den tilstanden et familiemedlem er i. Men når jeg skriver en roman om psykisk lidelse og om rus, så vet jeg at barna har visst dette lenge før det blir skrevet. Barna har skjønt det. For barn kan det være en lettelse å få vite. Og litteratur er en måte å forstå på, både for den som skriver, og for den som leser.

– Da du vokste opp og måtte flytte så ofte, fikk du venner da?

– Jeg lærte meg å observere, og undersøkte «hva gjelder her?». Så hadde jeg en fantasiverden som betød mye for meg, og jeg hadde bøkene. I min fantasiverden hadde jeg en bror som bodde på loftet. Jeg var nok en overbevisende forteller, for en gang kom moren min hjem fra butikken og sa at hun var blitt konfrontert av butikkdamen og spurt om hvorfor min bror bodde på loftet, og ikke sammen med oss andre.

Forfatter Merethe Lindstrøm
(Foto: Paal Audestad)

Musikk helt nødvendig

Da Merethe Lindstrøm var 19 år, flyttet hun fra Bergen til Oslo og begynte å spille i band.

– Å stå på scenen og synge var terapi for meg. Fellesskapet i bandet var mitt orienteringspunkt, for meg var dette veldig nødvendig, sier hun med ettertrykk.

– I den nye romanen skriver du en del om fattigdom. Du og din mann som fattige kunstnere, er det annerledes enn annen fattigdom?

– Fattigdom føles desperat uansett, og har man psykisk lidelse, så kan det forsterkes. Selv fikk jeg en hørselsskade, et plutselig hørselstap, ledsaget av en overfølsomhet for lyd, pluss tinnitus. Jeg kunne ikke ha en vanlig jobb. Jeg måtte stole på tekstene jeg skrev. Det var vanskelig. Fattigdom er fattigdom uansett.

– For sju år siden studerte du medisin, men ville ikke at jeg skulle skrive det?

– Det var så atskilt fra skrivingen. Jeg tok grunnfag i medisin ved en helsehøyskole og bachelor i akupunktur. Det var en klinikk på skolen, og jeg likte det godt. Men så fikk jeg Nordisk Råds litteraturpris. Å skrive litteratur er en tilstand som preger både meg og de rundt meg, den tar mye plass. Jeg er veldig bevisst på å være en tilstedeværende mor. Jeg er mye til stede, og lytter mye.

Ensom kjærlighet

Mannen til Merethe Lindstrøm er også pårørende og var det som barn, han har en mor som er psykisk syk. I romanen står det om da han var liten og kom hjem etter et besøk hos faren, og så bodde det noen andre der.

– Det er en helt sann historie, sier Lindstrøm og smiler. – Han kom hjem, og moren hadde solgt leiligheten og flyttet.

– Som pårørende lever man alene med så mye, fordi man er lojal og ikke vil utlevere den man er glad i? Blir det ensomt?

– Ja, mye av livet som man lever, kan man ikke snakke om. Det er vanskelig å finne et språk for det, og fortellingen om ens liv blir preget av det. Kanskje er det ingen der til å ta imot hvis man skulle fortelle alt, heller?

«Det er fryktelig for barn å merke at voksne bygger et stillas av taushet.»

– Da du var ung, fikk du etter hvert store problemer?

– Jeg fikk en depresjon da jeg var tenåring. Den gang opplevde jeg at de rundt meg ikke maktet å hjelpe meg, men var hjelpeløse. Jeg savnet et apparat som kunne være der for oss. Senere har jeg kjent savnet etter noen som kan være der og gi råd i situasjonen og samlivet jeg beskriver i romanen. Savnet etter en voksen, som jeg skriver. Hjelpen er så tilfeldig. Hvis man får god hjelp, er det selvfølgelig en utrolig stor lettelse. Men altfor ofte må familier klare seg selv. I dag er jo for eksempel selvskading blitt en epidemi blant ungdom. Det er et tegn på noe urovekkende i vårt samfunn.

I sin forrige roman, den hun fikk Nordisk Råds pris for, skrev hun om tausheten i en familie.

– Åpenhet letter. Det er fryktelig for barn å merke at voksne bygger et stillas av taushet i en familie. Jeg er åpen overfor barna mine om kaoset i vår situasjon. Kaos kan jo være positivt også. Det kan sette i gang kreativitet, samtidig som det er ødeleggende over tid.

Merethe Lindstrøm reiser seg og går. Hun er en vakker kvinne, kledd i grått. Kanskje er hun snart i England.•