Informasjon avdramatiserer

God informasjon er avgjørende og betyr mer enn selve diagnosen.

(Foto: Shutterstock)

I Norge har om lag 350 000 personer diabetes type II. Diabetesforbundet oppgir at halvparten av disse lever med sykdommen uten å være klare over det. Hvert år blir mellom 6000 og 7000 personer syke og i vårt land er forekomsten firedoblet siden 1950.

Høsten 2013 ble jeg også hentet opp fra gruppen av uvitende, og diagnostisert inn i den store diabetesfamilien. Forløperen var måneder preget av tretthet. Kroppen virket overhodet ikke slik som den burde.

Jeg ringte legen og ba om en helsesjekk. Tørsting og hyppige do-besøk hadde gitt meg et forvarsel. Resultatet av blodprøvene overrasket derfor ikke. Det hører med til historien at min fastlege er svært dyktig.

Ved tildeling av diagnose fulgte omsorg og informasjon. Brosjyrer og materiell ble hentet inn. Linken til Diabetesforbundet ble koblet opp og veien til støtte og fellesskap var synliggjort. Dette kjentes betryggende og virket som en brodd mot mulig engstelse - næret av en pasients uvitenhet.

Hatten av for Diabetesforbundet også. Deres hjemmeside var svært oversiktlig og lenkene synes aktuelle. For en ny-syk, uten kart og kompass for terrenget, virket informasjonen fra forbundet god nok til å kunne utgjøre en forskjell.

Vel hjemme kom derimot sorgen. Overraskende - for sykdommen diabetes skremte meg egentlig ikke. Ikke for det, jeg forsto alvoret og kjenner til personer som har mistet livet fordi gode råd om levesett var blitt satt til side. Sorgen var vekket av noe annet. Diabetes var ikke min første diagnose. Som 19 år gammel student opplevde jeg mitt første anfall av panikkangst. Vel tretti år senere har anfallene blitt til mange og legebesøkene likeså. Årene har sementert frykt for nye lammende episoder. Depresjoner har tidvis pakket det hele godt inn.

Det er en profesjon å være lege, og det kan for så vidt bli til en profesjon å være pasient. Et langt samliv med sosial angst har gitt meg mange møter med ulike terapeuter. Men ingen av disse har møtt meg med direkte og åpen informasjon om angst, slik jeg nå har opplevd det med diabetes. Hvilket igjen får meg til å tro at det fra legehold også utvises ulike holdninger til ulike sykdommer. Her i disfavør av psykiatri, og kostnaden for dette betales av pasienten.

Diabetes og angst har mye felles. Arv, disposisjon, miljø, livsstil og uheldige valg. Noe må man leve med, annet kan kureres. Det vil gjerne gå bra, men begge sykdommer kan få dødelige utfall. Informasjon er avgjørende, og betyr mer enn selve diagnosen. Informasjon vil kunne normalisere og avdramatisere, men i tillegg hjelpe en pasient til å finne en best mulig vei videre. Mangel på informasjon fører til det motsatte. Jeg antar at taushet i psykiatrien har ført mange inn i en skambelagt, unødvendig og ensom kamp.

Selv har jeg hentet mer informasjon om angst og depresjon fra ukeblader lest på venteværelser, enn hva jeg har mottatt fra legene selv. Ukeblader skriver også om diabetes, men nødvendige fakta om sykdommen fikk jeg formidlet av fastlegen. Slik må det være i psykisk helsevern også.

bilde av bjarte gjone