– Psykosene forsvant da jeg sluttet å ruse meg

For Fredrik Nilsson ble psykosene vendepunktet i et liv med rus og kriminalitet.

Portrett av Fredrik Nilsson i Storgata i Oslo, med en politibil i bakgrunnen

Vil aldri tilbake

Erfaringene Fredrik Nilsson gjorde seg da han begynte å komme ut av psykosetilstanden, gjør at han holder seg rusfri.

(Foto: Ola Sæther)

– Jeg tenkte hele veien at jeg levde det livet jeg levde fordi det var gøy. Men hvorfor var det gøy, spør Fredrik Nilsson. – Jo, det var gøy fordi jeg slapp å føle noe. Jeg trengte ikke å tenke på vonde ting fra barndommen. Hva andre tenkte om meg. Jeg slapp å kjenne på dårlig samvittighet for alt jeg gjorde, og hadde gjort. Jeg brydde meg ikke. Og når du sletter ut alt som gjør vondt med rus, da er det klart at livet blir mer gøy.

Så snudde moroa seg mot ham.

Hendelsene den dagen som skulle bli starten på slutten på Fredrik Nilssons kriminelle liv i sus og rus, begynte med at den 90 kilo tunge mannen, opprinnelig fra Sverige, gikk strekningen fra Tøyen mot Munchmuseet i Oslo. Med seg hadde han en kjetting, en sånn man låser motorsykler med, fordi han hadde «en lei tendens til å slåss med en sånn». I blodet rant blandingen han hadde holdt seg til de siste åtte årene: Steroider, GHB og amfetamin. Nå var året 2012 og «Figge» som venner og fiender kalte han, kjente at verden strammet grepet. Han følte seg avlytta og spanet på, ukjente folk troppet opp foran leiligheten hans, de sto der og forsvant, en kompis måtte ha dopet han ned med LSD, for det kom tusenvis av edderkopper ut fra under senga hans, og det visste Figge, sånt skjer ikke i virkeligheten.

Ved det gamle Munch-museet fikk han øye på tre personer kledd ut som politiet. Uniformer fantes i «miljøet» og Fredrik Nilsson var sikker. Nå skulle han tas. Han tenkte som han pleide å tenke, som han hadde tenkt siden skolegården; angrep er beste forsvar.

Før politifolkene klarte å få kontroll på kjenningen, løp han mot dem med kjettingen. De fikk ham inn i politibilen, og selv om Nilsson ikke husker så mye, husker han støvelen som presset hodet hans ned mot gulvet. I et døgn ble han sittende på glattcelle på Grønland politistasjon. Der kvesset han neglene mot veggen.

– Så begynte jeg å kjøre dem inn i huden på meg selv.

– Hvorfor gjorde du det?

– Jeg bare ... det funket bare ikke i hodet.

Fredrik Nilsson drar opp genserermet på venstrearmen, vrir bort klokka for å vise. Han sitter i en dyp lenestol inne hos brukerorganisasjonen RIOs lokaler i Storgata i Oslo, hvor han i dag jobber.

– Ja, merkene var litt tydeligere før, sier han.

Det er vanskelig å se noe.

– De slapp meg ut igjen neste morgen og jeg husker jeg bare gikk rundt i Oslo og følte meg forfulgt. Jeg har et minne av at jeg var nede på skinnene på Oslo S. Og at jeg ringte hjem til «farsan». Det har jeg aldri gjort før.

Merker for livet

Fredrik Nilsson har vært intervjuet i Magasinet Psykisk helse en gang tidligere. Da snakket han om erfaringene fra den terapeutiske rusbehandlingen han gjennomgikk i ett år på behandlingssenteret Renåvangen ved Koppang. Der ble sinnet han har kjent og agert på siden barndommen, avslørt som sorg og redsel. Han vokste opp i en liten bygd utenfor Karlstad i Sverige, opplevde betydelig mobbing og usikkerhet blant «venner». Det var ustabilt med psykisk sykdom i familien, og så gikk foreldrene fra hverandre. Fredrik ble hos faren, som var den som var forlatt. Ingen er glad i meg, sa han til sønnen. Jeg er glad i deg, sa Fredrik.

– Han svarte at det ikke telte. Med den utryggheten jeg følte etter all mobbingen ble det veldig tunge og avgjørende ord. I flere år tenkte jeg at ingen er glad i meg, at jeg har ingen. Jeg følte meg helt uten verdi. Og når du lever det livet jeg har levd, og ingen betyr noe, da kan du bli farlig. Og så blir du i tillegg psykotisk, og ikke ser verden på den måten den er, da er du definitivt farlig. For det gjør at du kan føle at hvem som helst er hva som helst, og jeg hadde allerede lav toleranse for vold. Jeg mener – sånn som jeg holdt på, får jeg være glad for at jeg ikke har drept noen.

Da Nilsson vandret gatelangs i Oslo, oppjaget og paranoid, hadde han ikke snakket med faren på kanskje ett år. Det er ikke så mye Nilsson husker, men han husker at faren gråt. I dag sier han at det er vondt å tenke på at faren skulle oppleve ham så dårlig som han var da.

På kvelden kom han seg hjem. Det var folk i den kommunale leiligheten øst i Oslo sentrum. Så banket det på døra. Videokameraet i nøkkelhullet viste en rekke av politifolk, med skjoldene framfor seg.

– Vi hadde masse GHB i leiligheten. Vi tømte det i do og kameratene mine hoppet ut av vinduet. Så åpnet jeg og politiet stormet inn, men jeg gjorde ikke motstand. Jeg kan si mye om politiet, men at de tok meg da, det var det beste som kunne skje.

– Jeg ville bli rusfri, komme meg vekk. Det verste startet egentlig da.

Vendepunktet

Etter en stopp på akutt-psykiatrisk legevakt ble «Figge» kjørte til Lovisenberg sykehus. Han ble der i en uke, kanskje to, fikk benzodiazepiner for å dempe rusabstinens, antipsykotiske legemidler for å roe psykosen, så var han fri, skrevet ut, og fortsatte som før. Ruset seg, drev med sånt man driver med i en kriminell underverden, uten noen forståelse om hva som egentlig hadde hendt ham. Men paranoiaen kom tilbake, tanken på at han ble forfulgt, avlytta og skulle tas.

– Etter en måneds tid skjønte at jeg ikke kunne holde på sånn her lenger, for gjorde jeg det ville det gå ille. Jeg ville komme til å drepe noen, eller selv bli drept, og det sa jeg da jeg søkte hjelp. Jeg ville bli rusfri, komme meg vekk. Det verste startet egentlig da.

Etter et nytt korttidsopphold på Lovisenberg, og påfølgende avgiftning på Aker sykehus, ble «Figge» tatt med gjennom dype skoger, opp i landet, til behandlingssenteret. Da var han så psykisk dårlig at han forteller at senteret tvilte på om de kunne ta han inn.

– Selve psykosene, paranoiaen, det var redsel, det var vold, men opplevelsen, når det begynte å gå opp for meg hva som egentlig hadde skjedd. At mye måtte være bare psykoser.

Fredrik Nilsson vrir seg i lenestolen.

– Å innse at du har så lite kontroll på hodet ditt at du ikke vet om du er i en virkelig verden eller ikke. Det gjør jo at du setter spørsmålstegn ved alt. Det kan jo ikke ha vært virkelig det som skjedde, men er dette virkelig? Hva er virkelig? Jeg ante ikke hvem som ville meg godt eller ikke. Kunne jeg stole på disse folka. Den pendlingen der. Jeg husker jeg bare satt og gråt.

– Hvor lenge var det sånn?

– De første tre månedene var det sånn. Jeg var helt borte, veldig langt nede. Jeg skal aldri havne der igjen. Det er det siste jeg vil.

Han drar hånden over skallen. Enda kan han være usikker på hva som egentlig skjedde. Han var i et miljø hvor det var grunn til å være paranoid. I avhør forteller han at politiet kunne plante tanker i hodet hans. «Det er mange som vil ta deg, Figge».

– Heldigvis har ikke jeg skadet andre i psykose. Jeg har slåss med politiet, men ta et menneske som faktisk dreper noen … og våkner opp til det. Den smerten og det helvetet den personen må kjenne på i etterkant, når jeg vet bare hvor ille jeg hadde det.

– Livet mitt er på en måte blitt mye vanskeligere nå, enn da jeg ruset meg.
Portrett av Fredrik Nilsson på kontoret

Ser tilbake

– Når du lever et liv som jeg levde, er det mange grunner til å være paranoid. Fortsatt er det vanskelig å forstå hva som var psykose og hva som var realistisk frykt, ser Fredrik Nilsson.

(Foto: Ola Sæther)

Mellom belter og frihet

Som ansatt i RIO kjenner han til mange rusavhengige med samtidig psykisk lidelse. Mennesker som åpenbart trenger hjelp, men som det kan være vanskelig å hjelpe, som faller mellom to stoler i behandlings­apparatet. Han følger en sak som gjør spesielt inntrykk. En pårørende som er livredd for hva som kan skje med barnet sitt. Personen er i tyveårene med gjentatte rusutløste psykoser. Hen legges inn på tvang i akuttfaser, mens skrives ut når symptomene bedres, fordi personen ønsker det selv.

– Hele tvangsdebatten er så fryktelig polarisert, men det burde være en mellomting, fra de som åpenbart ikke har det bra ute hvor de fritt kan ruse seg, og som Fact-teamet ikke klarer å følge opp godt nok, til at de blir så sjuke at de blir lagt i belter, fordi det har gått for langt, sier han.

– Å utøve tvang er det verste man kan gjøre med et menneske, men tar man ikke ansvar på et tidspunkt, kan man risikere at det mennesket er «på tvang» for alltid, ved at den personen kanskje skader et annet menneske og aldri kommer ut av helsevernet, eller havner mange år i fengsel og så må leve videre med sine handlinger.

Han forteller at personen det er snakk om nå skal utredes for schizofreni. For Fredrik Nilsson sluttet de psykotiske symptomene da han ble rusfri. Han anser dem som rusutløste. Men fortsatt har han sine «saker». For halvannet år siden ble Nilsson diagnostisert med kompleks posttraumatisk stresslidelse (PTSD).

– Jeg kommer fra psykolog nå, sier han. – For å si det mildt: Jeg er veldig relasjonsskadet. Det gir utfordringer i arbeidslivet og i privatlivet. Jeg kan få sinneutbrudd, hører bare det «negative», så innser jeg hvor dumt det var, og går helt i stykker. Livet mitt er på en måte blitt mye vanskeligere nå, enn da jeg ruset meg.

– Hvordan da?

– I dag må jeg stå i alt.

– Hva gjør du da, når vonde følelser kommer og du før ville ruset deg?

– Da går jeg og legger meg, og så er de borte neste dag. Og om de skulle vedvare, vet jeg i dag at det går over til slutt. •

Vipps: 12137