Hjem

Ringer mamma på vei opp bakken til hybelhuset, jeg skal bare innom for å hente mer drikke, så ta det med til det neste selskapet på planen, de har pavlova der, Maja skal vente på meg ved krysset, skal bare ringe mamma først.

Illustrasjon av føtter i sneakers på brostein
(Illustrasjon: Shutterstock)

Kort historie: Hun svarer. Gratulerer med dagen, sier jeg, egentlig allerede brisen, og hun sier gratulerer med dagen til deg og, og jeg spør hva hun gjør i dag, på denne dagen, på denne feirede dagen. Det blir litt stille, så sier hun: Ingenting. Ingenting? Nei, hvorfor skal jeg det? Dra til grendehuset og se på de andre gå i tog, og så stå der alene? Det trenger jeg ikke utsette meg selv for. Hvorfor skal jeg det? Så du sitter bare hjemme alene? Ja, sånn er det når det bare er deg og meg, og du bor jo så langt vekk.

Men, mamma? Ja. Altså, noen må jo ta det første steget. Kontakt fører til kontakt. Men, Sara, jeg har da tatt det første steget, jeg har tatt det så mange ganger, jeg orker ikke lenger. Hvis de synes jeg er så rar, så får de bare – hun avslutter ikke setningen. De synes vel ikke du er rar, sier jeg. Jeg er nå uansett hjemme i dag, det må jeg vel få lov til, sier hun og blir stille. Jeg legger flaskene tilbake i posen, de lager mere lyd enn jeg ville. Hva driver du med? spør mamma. Jeg var på frokost hos noen klassekamerater, og nå skal vi i et nytt selskap. Så hyggelig da, sier hun. Er dere mange? Vi er en del ja, sier jeg. Hun lager lyder som tilsier at hun bytter stilling i sofaen. Så snakker vi om været, det er sol der hun er, og hun blir daff av solen, her er det overskyet med et kjølig drag i luften, kanskje det klarner opp, ja, kanskje det. Så sier hun at jeg må ha det fint resten av dagen og at jeg må passe på meg selv. Jeg sier at hun må passe på seg selv. Vi legger på.

Maja venter i krysset. Jeg kunne gjerne fortsatt å være der vi spiste champagnefrokost, men Maja ville videre. Og jeg ble med, jeg var i flytsonen, klar for alt, selv om jeg ikke kjenner så mange andre enn Maja der vi skal. Det er sikkert andre hyggelige mennesker der også, kontakt fører til kontakt.

Maja og jeg setter oss i en sofa, og jeg drikker raskt for å holde tritt, vil egentlig forsere dem i promille, jeg har fortjent det i dag, bli fri, komme i kontakt.

Det er flere jeg kjenner i periferien min, jeg vet så vidt hva de studerer. Det er også en jeg aldri har sett før. Det virker ikke som om han kjenner så mange her, han har håndhilst på flere og introdusert seg.

Vi har øyekontakt, jeg prøver å smile varmt, ikke for mye. Han ser så avslappet ut, som om han eier verden, og ikke er ny blant nye mennesker, og han beveger seg med letthet, ikke gjennom gjørme, som jeg gjør når jeg er ny. Jeg beveger meg ofte gjennom gjørme. Han heter Ole, og har nettopp flyttet hit for å flyte med, som han sier. Han kommer fra en gård inni en dal, med to foreldre og fire søsken, og en del hester og sauer, og hunden Lano, og jeg sier oi, fem søsken, det er mange, hvordan er det, og han tar en pause og tenker, som om han går inn i seg selv, så snur han seg mot meg, fordi han åpenbart har bestemt seg for å dele det med meg, og sier at det egentlig er uvurderlig for hvem han er som menneske i dag, og at å ha en stor familie er kanskje den viktigste verdien han har i livet, og at han i det siste har blitt flinkere til å minne seg selv på hva som betyr noe, og han vet at han skal tilbake, og han drar ofte tilbake for å være med foreldrene, og onkelbarna sine, herlige barn, og han har en drøm om å bygge seg et hus ikke så langt fra der foreldrene bor, og håper at ei dugelig jente vil bo der med ham en dag. Har du noen søsken, spør han. Nei. Hvordan er det, spør han, for han har hatt kompiser uten søsken, og de er jo greie de, men noen ganger merker han liksom at det er enkelte ting de ikke forstår, og han sier ikke at jeg er sånn, det vet han jo ikke, men han lurer, hvordan er det å vokse opp uten en stor familie rundt seg? Han sier de første årene med sosialisering er avgjørende for senere evne til å danne sunne relasjoner, det har han lest et sted. Jeg sier jeg ikke trengte å dele moren min eller oppmerksomheten med noen, siden hun for det meste har vært singel. Han spør om det er fint, men skyter inn at han har hatt stor glede av å kunne spille ball med flere, og ikke avhenge av kun ett annet menneskes humør og ikke minst oppfinnsomhet, for de søsknene fant på så mye sprell, åh herregud, som de holdt på, og øynene hans glitrer av en slags nostalgi. Så sier han at han aldri ville fått bare ett barn, det ville han ikke utsatt det barnet for. Så roper jeg til ham med tårer i øynene, så prøver jeg å kysse ham, så sier Maja at vi skal gå hjem.

«Så hyggelig da, sier hun. Er dere mange? Vi er en del ja, sier jeg.»

Kort historie: Ringer mamma på vei opp bakken til hybelhuset, jeg skal hjem og legge meg. Klokken er elleve på kvelden og jeg må hjem og legge meg fordi jeg er for full og ikke klarer å oppføre meg.

Mamma svarer med grøtet stemme. Vekket jeg deg? Litt. Går det greit, spør hun. Ingen har lært meg å oppføre meg. Det er vel ikke sant. Jo, du vet ikke hvordan man skal oppføre seg blant folk, for du sitter bare hjemme og tør ikke ta kontakt med noen, og jeg har ingen søsken, og du har aldri lært meg hvordan jeg skal få ordentlige venner, for du har ingen venner. Hvor vanskelig kan det være å skape et hjem med litt liv? Hvorfor tror du jeg bor så langt unna, mamma?

Med hvert ord stikker jeg meg selv i hjertet med kniv, og jeg hører at mamma setter seg opp i senga, og slår på lyset, som om det skal hjelpe henne med å tenke klarere.

Sara, sier hun. Det finnes ingen rett måte å leve livet på. Du skal jo også skape din egen familie, du kan jo få flere barn, med en fin mann.

Men jeg kan jo ikke det, for jeg er ikke skapt for å være sammen med andre mennesker, for jeg har aldri lært det. Så spør hun om jeg tror man automatisk føler tilhørighet bare fordi man er omgitt av mennesker? Et hjem er der du føler deg elsket, Sara. Du er elsket her, jeg håper du husker på det, at så lenge jeg lever vil du alltid ha et hjem. •

Portrett av Marianne Lauritsen

Marianne Lauritsen (23)

Fikk 2. premie i magasinet Psykisk helse og Mental Helse Ungdoms skrivekonkurranse 2019.

Vipps 12137