Damer

Planlagt møte - ikke planlagt møte

Illustrasjon av Finn Graff
(Illustrasjon: Finn Graff)

Planlagt møte

Enkelte steder tiltrekker seg flere kvinner enn menn. Dette var en slikt sted. Noen hadde babyer med seg, noen hadde rødbrune vesker, noen hadde store sjal som hang over stolene. Mange hadde vin som de hadde bestilt i glass. Noen hadde store kaffekopper på bordet. Vi hadde ikke sett hverandre på en stund. Vi er den typen som sjelden går i teater, men er glad for at det fins. Vi er opptatt av bøker som vi aldri får lest ferdig. Det var naturlig å møtes her, på en kafé med bokhyller på veggene og tidsskrifter utover bordene.

– Du ser akkurat ut slik som sist, sa hun.

Sist vi traff hverandre, var i en by på Vestlandet, for en tid siden. Det kjennes som kort tid siden, selv om hun er blitt bestemor og jeg tobarnsmor til tenåringer i mellomtiden.

– Du også, sa jeg.

Vi trakk fram telefonene og ble venner på Facebook med en gang. Så snakket vi om steder og byer som hadde forandret seg. Vi bestilte mer vin og viste bilder av barna og kjæledyrene.

– Gode vennskap tåler lang tid uten at man snakker sammen, sa hun.

– Jeg har tenkt på deg i ny og ne, sa jeg og betalte regningen. Det var sant. Jeg hadde ofte tenkt på henne. Og på at det hadde vært hyggelig å møtes.

Da vi gikk derfra, sendte vi hilsener til familie og felles venner og bekjente.

– Tenk at vi endelig klarte å treffes!

Vi tok hver vår trikk hjem og avtalte å møtes om fjorten dager. Vi var igang. Så flyttet hun til Nederland.

Ikke planlagt møte

Andre steder er det utelukkende kvinner, fordi det er hensiktsmessig. Kvinner er flinke til ikke å tråkke på babyer som krabber på gulvet, og til å holde på med sitt. Kvinner er også gode til ikke å bruke mer plass enn nødvendig. Man holder så høflig avstand til andre som mulig, og sier et svakt «unnskyld» med et smil hvis man ikke klarer å unngå å dulte borti en annen. Ellers er man stille. Nesten alle.

– Hei, er det deg? sa hun med umiskjennelig utestemme.

Jeg så opp fra mitt og sa ingenting.

– Først trodde jeg det var en kollega, men nå ser jeg at det er deg. La fra meg brillene mine, vet du.

«Gode vennskap tåler lang tid uten at man snakker sammen, sa hun.»

Hun lo høyt og fortsatte:

– Utrolig morsomt å treffes her, går du hit ofte?

– Mm.

– Jeg går en gang i uken eller to. Egentlig går jeg mye tidligere, men i dag kan jeg komme senere på jobben, så da benyttet jeg sjansen. Utrolig fin start på dagen. Men hvordan er det med deg?

– Jo.

– Du verden, så lenge det er siden vi så hverandre sist. Og barna dine, går det bra med dem? Det er jo en alder som krever sitt. Mine har det helt fint. Nye tider, nye utfordringer, nye gleder. Og litt å stri med, men sånn er det jo.

– Mm.

Det var ikke det at jeg ikke var glad for å se henne. Jeg ble kjempeglad for det, vi møtes altfor sjelden. Det var bare stedet og situasjonen. Vanligvis bruker jeg mer enn énstavelsesord når jeg treffer folk jeg kjenner. Men her inne var det virkelig vanskelig.

– Jeg må … sa jeg og nikket og gikk inn i garderoben. Der låste jeg opp skapet med håndkleet og klærne mine og vred opp badedrakten. Det hadde vært fint å møtes snart, tenkte jeg, men jeg sa ingenting. Det kunne jeg ikke før jeg hadde klær på meg. Og da var hun gått.•