Skidagens forbannelse

Jeg måtte bli 46 år før jeg turte å skrive det brevet som jeg i grunnen har ønsket å skrive siden jeg var ni år gammel.

I fjor kom min sønn hjem fra skolen en dag og fortalte at det skulle være skidag på skolen. Det var mulig å velge mellom slalåm og langrenn.

Mannen min er løsningsorientert og konkluderte raskt med at det måtte bli tur til sportsbutikken for innkjøp av nytt skiutstyr for anledningen. Det var da jeg sa nei.

I stedet skrev jeg e-post til skolen: Vi er ikke en skigående familie, og har derfor ikke passende utstyr til vår sønn. Det er altfor dyrt å kjøpe inn skiutstyr bare for én dag, så det vurderer jeg som uaktuelt. Jeg ber om at skolen legger til rette for alternativ, for eksempel en tur på bena.

Jeg sjekket selvfølgelig med sønnen min at e-posten var i tråd med hans ønsker.

Det var med en viss indre uro jeg trykket send, det må jeg innrømme, men jeg følte meg samtidig ganske modig. Engstelsen kom fra tanker om at lærere og andre foreldre ville tenke at jeg er en dårlig mor, eller i hvert fall en sær og vanskelig forelder å samarbeide med.

Det viste seg at det var flere i klassen som ikke hadde skiutstyr, og det ble et alternativt turopplegg på bena i stedet.

Som voksen er jeg heldig på den måten at jeg kunne ha kjøpt ski til min sønn hvis jeg hadde vært nødt til det. Vi hadde ikke vært nødt til å droppe middager i ukevis av den grunn. Alle er ikke så heldige. Da jeg var liten, hadde vi ikke så god råd. Jeg husker veldig godt hvordan det var å være elleve år og være den eneste jenta i klassen som ikke hadde riktig boblejakke. Jeg sa aldri noe til foreldrene mine om det den gangen. Jeg forstod jo.

Min oppvekst på kysten gjorde at jeg hadde liten erfaring i skiløypene da jeg flyttet til det sentrale Østlandet på slutten av barneskolen. Jeg hadde mareritt natten før hver eneste skidag resten av barneskolen og ungdomsskolen. Min opplevelse var at alle de andre i klassen var racere på ski, med fullt utstyr. Jeg hadde fremdeles treski. Minnene fra barndommen fra enkelte skiturer med kakao på termos med foreldrene og broren min, ble ganske fort overskygget av frykten for den skamfulle synligheten av å være sist i sporet. Jeg kan faktisk ikke huske om jeg var så dårlig på ski når det kom til stykket, men frykten sitter godt i hukommelsen.

«Jeg hadde mareritt natten før hver eneste skidag resten av barneskolen og ungdomsskolen.»

Det går an å forstå at intensjonen med skidager er at barna skal få anledning til å gjøre noe gøy sammen i frisk luft. Det er for så vidt en god tanke. Men hvem er det som har tenkt den?

I hver klasse vil det være barn som ikke kan gå på ski, og som gruer seg til en dag hvor de må demonstrere sin mangel på ferdigheter foran klassekamerater som ble født med ski på bena. Andre har ikke utstyr fordi familien ikke kan ta seg råd til slikt. De barna må velge mellom å sette sine foreldre i en vanskelig situasjon ved å komme hjem med krav og forventninger eller å møte kritikk fra skolen på grunn av «glemt» utstyr. Kanskje man får anmerkninger for sånt? Mange barn med foreldre som på grunn av sykdom, andre forhold eller økonomi ikke har mulighet til å forsyne barna med nytt utstyr hvert år (barn i barne- og ungdomsskolealder vokser – hele tiden), vil ønske å skåne foreldrene sine. Da kan fort såkalt skulk fortone seg som et godt alternativ. Heller det enn ydmykelse på skolen eller følelsen av å sette sine foreldre i en vanskelig situasjon. De barna som har problemer med å finne ut om det er skøyteskiene eller et annet av de fem parene i familiens smørebu som skal benyttes, vil ikke lide unødig av å utøve sporten sin på fritiden.

Jeg har vært med på oppropet om å få psykisk helse inn i skolen. Jeg har forhørt meg litt om ikke klassens time kunne brukes i den sammenhengen. Da fikk jeg vite at timeplanen til elevene er så full av fag at det ikke er plass til klassens time lenger. Den finnes ikke. Mitt forslag er at timene som spares inn ved å kutte ut skidagen, kan benyttes til samvær og samtale – gjerne spredt ut over året.

Jeg er litt skjelven over å ha satt dette oppropet mot nedleggelse av skidagen på trykk. Men jeg kjenner meg mest modig. •

Portrettfoto Anne Kristine Bergem
(Foto: Paal Audestad)