​Forbrukerkroppen

Dette skal handle om kropper og markedet. Og om den store kollektive bevegelsen for å bli fit. Hva nå det måtte være?

Om tonen er noe bister, er det med overlegg. Jeg ber om forståelse. Jeg skriver fra min melankolske posisjon, som en som arbeider med mange som er panisk fortvilte over kroppene og livene sine. Vervekampanjene er massive. Unge mennesker, som sikkert er fitte, vifter med ballonger og forsøker å trekke meg inn i treningssentrene. Jeg er nok skuffet over at vi ikke sammen er mer kritiske til hva vi ideologisk forføres inn i. Samtidig innser jeg at fitness som herskende kultur siver inn selv om jeg forsøker å holde igjen. Jeg liker å komme i form, men ikke å bli formet.

For noen måneder siden bedrev jeg research. Jeg befant meg på et hotell rett utenfor byen Amalfi. Fra verandaen så jeg rett over bukten til Hotel Luna Convento. Der bodde Henrik Ibsen fra juli til september 1879 og fullførte Et dukkehjem. Nora rev seg løs.

Hotellet hadde et påkostet treningssenter med påtrengende tilstedeværelse av en PT, som det nå heter med bokstavforkortelsessyken. Det betyr personlig trener. PT er en julegave med økende popularitet. Jeg lot meg straks fascinere av den aller siste modellen av høyteknologisk tredemølle. Den bød på italiensk frokost-TV, radio, spill, Twitter, Facebook og Internett. Var det meningen av jeg skulle twittre, google og løpe samtidig? Skjermen fortalte at jeg hadde forbrent 394 kcal. Da hadde jeg vel gjort opp for frokosten? Jeg hadde hatt en maks pulsrate på 177. Hvordan visste den for øvrig dette?

Jeg løp, svettet og så meg rundt mange dager på rad. Flere av dem jeg observerte, minnet meg om et kvinneportrett i Tom Wolfes roman Forfengelighetens fyrverkeri fra 1987. Han beskrev hovedpersonens veltrente, magre, stramme, strenge og anstrengte kommende ekskone. Hun ble karakterisert som «et sosialt røntgenbilde». Tom Wolfe beskrev en ny og kommende sosial figur. Sosiologi er ofte best som skjønnlitteratur.

Jeg gikk analytisk til verks på tredemøllen. Fitness eksisterte ikke da jeg vokste opp. Det er enklere å si hva det ikke er enn hva det er. Fit er ikke helse. Selv om mange tenker at fitness handler om helse, er begrepet overskridende i forhold til en slik definisjon. Å trene er i utgangspunktet sunt, men overdrivelsene i sinn og kropp kan raskt bli usunt. Fit er å være i form, men handler ikke minst om formene, rent estetisk. Trening på senteret handler å forme seg psykisk og sosialt gjennom en kropp som skal vises frem. Det er ikke minst slik det overskrider det tradisjonelle begrepet om helse. Prestasjonen i de svette rommene er ikke minst til for presentasjonen i de andre rommene. Og slik kan det bli til presentasjonsangst. Fit er ikke fat, de er tilnærmet usammenlignbare størrelser. Fit er ikke sport. Man konkurrerer først og fremst med sitt eget selvbilde. Fit er hard og stram, og knyttet til en idé om psykisk kontroll. Fit er sure muskler, men for mange langt fra sure liv. Det ligger til vår protestantiske etikk at anstrengelse kan gi glede. Fit er definitivt sex. Fitness er ikke minst medikalisering av våre liv, med Proteinfabrikkens og Tines kosttilskudd.

Trening på senteret handler om å forme seg psykisk og sosialt gjennom en kropp som skal vises fram.

Fitness er deler av mye, og samtidig noe mer enn delene. Fit handler om mosjon, men vel så mye emosjon. Det er en følelse, en god stemning som sier at det stemmer. Men det er absolutt også en senmoderne norm. Gruppepsykologien sier «du bør. Igjen så jeg over mot Ibsen. Et dukkehjem handler om penger og frihet. Fitness handler mye om penger, men kanskje ikke så mye om frihet. Det engelske adjektivet fit viser opprinnelig til å passe inn.

Det er i slike treningsrom, mer enn i mange andre sammenhenger, at jeg blir rammet av en forstemmende følelse av at jeg først og fremst er en forbruker. I slike rom løper jeg på stedet hvil på konsumerismens tredemølle, for å si det høytidelig. Kropp og sinn antar varekarakter, i marxistisk forstand. Viktige figurer i fitnesskulturen har økonomiske referanser, som effektivitet, produktivitet og omsetning. Treningssentrene minner meg om industrilokaler, bare at de nå er blitt lekre med krom og stål og muzak. Kroppen produserer ikke lenger tungindustri, varer for å bygge nasjonaløkonomien. Nå produserer den psykologi, som selvfølelse og sosial aksept, for å bygge identitet.

Utenfor vinduet så jeg barn som lekte. •