Vaktskifte

– Jeg har egentlig ikke tid, sa ansvarlig sykepleier. Han satt bak en resepsjonsdisk i sykehuskorridoren, som i utgangspunktet signaliserte tilgjengelighet.

Lenger ned i samme korridor i samme avdeling var det tilsvarende resepsjonsdisker. Avdelingen var delt inn i soner, forstod jeg.

I jakten på rommet der min gamle far var innlagt, hadde jeg allerede kommet for langt ned i korridoren, støtt på feil ansvarlig sykepleier og blitt sendt opp igjen til «min mann». Og der satt han rett foran meg, fysisk til stede, ikke forskanset bak en lukket vaktromdør. Men med kroppsspråk og mine signaliserte han med all tydelighet at han ikke ville snakkes til.

– Kanskje passer det bedre litt senere om en times tid før jeg skal dra hjem, prøvde jeg meg.

Han hadde ikke noe bedre tid da, svarte han kort, med all oppmerksomhet rettet mot pc-en foran seg. Begynte likevel motvillig å lete etter opplysningene jeg var ute etter. Sukket, fant ikke notatene fra legevisitten, fikk problemer med pc-en, så oppgitt opp på meg. Strategien var tydeligvis aktivt å fryse meg ut.

– Ok, jeg får heller ringe i morgen, sa jeg, med stram stemme, mens et undertrykt sinne begynte å boble inni meg. Hadde «min mann» bare brukt den korte tiden jeg beslagla av hans tid til å se opp, dele den informasjonen han hadde, så hadde jeg mest sannsynlig slått meg til tåls, tenkte jeg. Men ga opp og gikk inn på rommet der faren min lå.

«Du har kommet til rett sted», var mottoet på et sykehus der jeg var på reportasje for noen år siden. Uansett hvem man henvendte seg til, skulle man som pårørende og som pasient føle seg møtt og ivaretatt, ikke avvises eller henvises videre. Et godt motto, tenkte jeg. Kanskje ikke så lett å leve opp til, men et godt motto. Det skal jeg jammen si til «min» vakthavende før jeg går, tenkte jeg, såpass får han tåle.

Man da jeg en time senere klemte min pappa farvel og marsjerte ut i korridoren for å si «min mann” noen sannhetsord, satt en helt annen bak resepsjonsdisken. Hun så opp, smilte. Spurte om det var noe jeg lurte på, spurte om det gikk bra. Hadde jeg kanskje noen opplysninger jeg ville dele med henne. Jeg nikket. Tok meg i at jeg nærmest stod og gapte. Summet meg så: «Hvor ble det av han andre?»

– Det har vært vaktskifte, sa hun. Og hun var ansvarlig for denne delen av korridoren nå.

På få minutter hadde hun svart på det jeg lurte på. I tillegg til helt frivillig å høre på det jeg hadde å si. Blåst vekk var det boblende sinnet rettet mot kollegaen hennes fra forrige skift. Det var ikke lenger så maktpåliggende å få sagt ham noen sannhetsord.

Jeg takket for god informasjon og gikk smilende ut fra sykehuset. Tre minutters full oppmerksomhet. Det skulle altså ikke mer til for at mitt sinne forduftet og til at jeg følte meg ivaretatt og tilfreds. Neste gang noen forstyrrer meg når jeg har dårlig tid, skal jeg prøve å tenke på det. •