Nattløpersken

Denne teksten handler om kropper i skogen. Kropper er som drømmer. De må tolkes.

Teksten starter tidlig om morgenen, helt presist klokken 04:53. Jeg så på uret i bilen. Vi åpnet porten og satte oss i bilen med retning Gardermoen. Vi hadde ikke kjørt mer enn hundre meter på skogsbilveien før scenen oppsto. Jeg tenkte på at det var kjølig fordi hun var så lettkledd. Selv om hun løp og hjertet pumpet blodet rundt i kroppen med oppdrevet tempo, ante jeg et blålig skjær i huden. Hun kunne være femten år, eller litt eldre. Jeg merket en umiddelbar utmattelse.

«Plutselig trist» er kanskje en mer presis beskrivelse enn «umiddelbar utmattelse». Kanskje det kunne være så enkelt som at jeg bare hadde sovet et par timer, og at mitt humør derfor var labert. Neppe. Det løpende barnet rammet meg umiddelbart. Denne morgenen var det henne. Tidligere i uken hadde det vært andre.

Vi bor i skogen tett ved et vann. Hjemmet vårt er en orkesterplass til samtidskroppens natur og kultur. Vi har utsikt til kropper i alle farger og fasonger. Det er mye bevegelse. Det er fint å se på. Stort sett. Fra sandvolleyplassen er det mye latter å høre. Bak huset hører vi av og til lydene av dem som spiller cricket. Par går turer rundt vannet med hundene sine. Godt voksne går den samme runden med barnebarna. Noen løper så rolig sammen at de kan småprate. Andre kommer på hjul. Ikke alle beveger seg. Noen har lagt seg rolig i gresset med utegrillen og den overvekten som Verdens helseorganisasjon har erklært som et globalt problem.

Jeg liker utsikten, mylderet og mangfoldet. Men det er noe som plager meg, slik som denne morgenen. Det er de paniske kroppene. De løper alene. De løper som besatte. Og til de fleste av døgnets tider. Om natten kan vi høre skrittene gjennom det åpne soveromsvinduet. Jeg sliter av og til med søvnen. Jeg sovner lett, men våkner enda lettere. Da kan jeg leke at jeg lager en ny faglig disiplin: tolkningen av menneskers sinn gjennom lyden av deres skritt. Løpende skrittpsykologi er definitivt et uutviklet felt. Kan vi høre panikken? Når sommerlyset er borte, og mørket på plass, kan vi se det dansende hvite halogenlyset fra hodelyktene.

Min akutte tristhet, forstemmelsen denne morgenen, handler om at det virker som de er mange.

Jeg har etter hvert et trent blikk. Det tror jeg i hvert fall selv. Med mange års erfaring med feilernærte kropper og sinn tror jeg at jeg har utviklet en form for kompetanse som også virker på en viss avstand, til å vurdere parametere som vekt, kroppssammensetning og slikt. Definerte muskler og blodårenes påtrengende synlighet utenpå musklene får meg til å mene noe om fettprosenter. Det er ikke kompetanse som jeg har oppsøkt svært aktivt. Den har tvunget seg på, etter tusener av timer i rom sammen med næringssvikt. Nattløpersken var solid avmagret.

«På god avstand mener jeg å kunne se kroppspanikken. Lysten har blitt erstattet av angsten.»

De paniske kroppene løper vel som besatte fordi de er invadert, ikke av en ond ånd eller djevel, men av samtidens verdslige psykologi. De løper kanskje med en fantasi om perfeksjon. Eller de løper med en frykt for å mislykkes i det store sosiale spillet som kalles livet. Eller de løper vekk fra vonde følelser. Løpet virker som jakten på en eller annen orden, som har kommet helt ut av orden.

På god avstand mener jeg å kunne se kroppspanikken. Lysten har blitt erstattet av angsten. Angsten eter sjelen. Men angsten eter også kroppen. Kanskje jeg overfortolker, og putter for mye av min kulturelle melankoli inn i andres kropper? Jeg kjenner jo henne ikke.

Vi møttes, men det var ikke et møte. Slik jeg tolket denne kroppen, skuet hun innover og ikke utover. I det paniske mister man raskt blikket for de andre og for omgivelsene. Kroppspanikken er asosial. Hun møtte noen romfolk som kravlet ut fra sitt nattleie i skogen. De var på samme grusvei, men på forskjellige kloder. Jeg tror heller ikke hun så rådyrbukken på jordet noen få meter unna. Om hun hadde sett den, kunne hun stanse?

To uker senere, hjemme fra reisen, så jeg nattløpersken igjen. Hunden og jeg gikk den faste kilometeren om morgenen for å hente avisen. Vet foreldrene hennes hva hun driver med? Burde jeg forsøke å stanse henne? •