Havsalt og asfalt

– Jeg sleit med å lære å lese på folkeskolen. Jeg knakk ikke koden, det var vel en slags dysleksi. Etter en tid med ekstra hjelp fra skolens snilleste pedagog, klarte jeg det. Like etter kom drømmen om å bli forfatter.

Portrett av Roy Jacobsen

Somrene på Dønna

Roy Jacobsen bodde på Dønna på Helgelandskysten i seks år da han var ung, øya moren hans var fra, og hvor han tilbrakte hver eneste sommer da han vokste opp.

(Foto: Sveinung Uddu Ystad)

Roy Jacobsen sitter i en blå ørelappstol hjemme i Solveien i Oslo og roser fiskeriforvaltningen opp i skyene.

– Det er fisken, særlig torsken, som har skapt dette landet, slår han fast.

– Fiskeriforvaltningen i Norge har vært et mønsterregime!

Det er nesten litt surrealistisk å høre en fyr fra Årvoll i Oslo snakke så engasjert og mye om noe som ligger så fjernt fra der vi sitter. Det har ikke vært så allment kjent at Roy Jacobsen bodde på Dønna på Helgelandskysten i seks år da han var ung, øya som moren hans var fra, og hvor han tilbrakte hver eneste sommer da han vokste opp.

– Det er lettere å ta vare på landet hvis en er bevisst hvor en kommer fra. I dag er det polakker og svensker som bygger landet. Vi risikerer å miste ferdigheter og kunnskap som ethvert land må ha, sier han.

I høst kom den kritikerroste romanen «De usynlige», med handling fra en bitteliten øy på Helgeland for om lag hundre år siden.

– Hadde du kunnet skrive denne romanen hvis du ikke sjøl hadde vært fisker og kroppsarbeider?

– Nei, svarer han kontant.

– Jeg var 19 år første gang jeg jobba på havet, med hvalfangst. Da jeg var 20, begynte jeg som fisker. Jeg har jobbet på sildefabrikk og vært på lofotfiske. Det var tivoli.

​Tålte slitet

– Likte du å være fisker?

– Jeg likte å tåle det. Ingen liker det egentlig, men du liker den dagen du klarer å stå på beina, og den dagen du ikke slår deg. Tenk deg å være på en 50–60 fots båt i full storm, alt er i vanvittig bevegelse og du skal jobbe. Det er hardt arbeid. Du starter halv fire på morran og kommer ikke i seng før nærmere midnatt. Ingen over 30 år jobber som linefiskere på yttersida. Da er de enten skippere på egen båt, eller har funnet seg en jobb på land, eller om bord i en fredeligere båt.

Ei lita jente som heter Ingrid er hovedperson i «De usynlige», og historien sees gjennom hennes øyne.

– Romanen viser kontrasten til dagens virkelighet. Norge har gjennomgått den største forandring som har skjedd i noe land i fredstid, slår han fast.

Han tar en slurk kaffe.

– Jeg hadde fordelen av at jeg har sett forholdene i Nord-Norge både utenfra og innenfra da jeg skulle skrive «De usynlige». Da moren min var to år, døde moren hennes og hun ble satt bort til en tante. Men så døde tantas mann, så moren min kom tilbake til bestefar. Han fikk seg en ny dame som hadde fire barn fra før, og så døde hun også. Og sånn fortsatte det, til bestefar satt der med 18 unger, riktignok med sin siste kone fortsatt i live.

Han ler kort.

– Dette er familiehistorien som jeg vokste opp med på Årvoll. Hver sommer måtte søsteren min og jeg bli med på såkalt ferie, på Dønna. Det viste seg imidlertid å være mer av en arbeidsleir. Gården til bestefar var på 40 mål. Jeg husker godt at han gikk med ljå og slo graset.

– Ellers i året var faren din maskinkjører og moren din industriarbeider?

– Far kjørte gravemaskin, han gravde ut tomter. Det hendte han viste oss dem da han kjørte oss i bilen.

– Denna har jeg spadd ut, sa han og pekte.

Roy Jacobsen smiler.

– Mor var hushjelp da hun kom til Oslo som 14-åring. Hun passa unger og la av seg dialekten. Hun hadde tre års skolegang, det vil si annenhver dag på skolen i seks år. Men hun var en smart dame, selv om hun kanskje ikke var så god til å skrive. Hun jobba på Tandberg radiofabrikk, på Radionett og til slutt på Freia. Som seg hør og bør var hun husmor på sekstitallet, men da jeg var tolv år og søstera mi ti, begynte hun på Freia.

Han reiser seg og henter mer kaffe.

– Mor sleit psykisk, og jeg er ganske sikker på at det kom av barndommen. Den tanta hun ble satt bort til, var ikke snill. Mor fikk ikke en stol å sitte på da hun skulle spise. Ingen av ungene på det stedet fikk stol. «Tenk så fint vi hadde hatt det om ikke Ingeborg var her,» sa tanta.

«Mor sleit psykisk, og jeg er ganske sikker på at det kom av barndommen.»

«Tannlegetimene»

Han blir stille. Så tar han seg i det.

– Det kan jeg fortelle! Da mor var død, begynte far å snakke. Han ville prate om at det hadde vært tomt i ekteskapet, men det var ikke søsteren min og jeg så interessert i å høre om. Men så fortalte han at da vi kjørte mor til tannlege i Kirkeveien, var det egentlig psykiater Irgens Strømme hun gikk til. Vi likte å bli med, for vi fikk leke med lekeapparater i Frognerparken mens vi ventet på at mor skulle bli ferdig. Hamsun hadde også gått til Irgens Strømme i sin tid. Å gå i terapi var veldig skambelagt.

– Tror du faren din skammet seg også?

– Nei, far var røff sånn. Det irriterte ham nok at det var en del grining og at kona ikke var helt som han hadde tenkt seg. Vi barna visste ikke noe om det. Hvis du går i terapi, er vel ikke barna de første du forteller det til i dag, heller.

– Har du ofte et mor-sønn-tema i bøkene dine?

– Bare i «Seierherrene» og i «Vidunderbarn». Jeg har til sammen skrevet 16-17 bøker. Jeg suger ting av eget bryst i disse to romanene, men jeg er dikter. Det er ikke noe portrett av mora mi, selv om «Seierherrene» bygger på hennes historie.

Moren var død da «Seierherrene» kom, romanen som ble Roy Jacobsens store gjennombrudd.

– Mor var livredd da jeg ble forfatter for at jeg skulle skrive noe om henne. Det var klassisk autoritetsskrekk og skrekk for å få oppmerksomhet rettet mot seg. Helt omvendt av i dag hvor du skal være så frampå.

Moren døde altfor tidlig, sier forfatteren.

– Hun døde i bilulykke i 1986. Far ble hardt skadd i samme ulykken, men fikk ti-elleve år etterpå.

Portrettfoto av Roy Jacobsen

FISKER I NORD-NORGE:

– Du liker den dagen du klarer å stå på beina, og den dagen du ikke slår deg, sier Roy Jacobsen.

(Foto: Sveinung Uddu Ystad)

Det poetiske språket

«De usynlige» er preget av et sterkt, poetisk språk med sjeldent gode naturskildringer. Romanen er ingen elendighetsbeskrivelse, og selv om den handler om slit og fattigdom, viser den at menneskene langs kysten hadde et rikt og meningsfylt liv.

– Selvfølgelig var det meningsfylt. Tenk på hva de kunne! Nå kan ingen ta vare på seg sjøl hvis det virkelig skjer noe, hvis strømmen går på hele Østlandet i flere dager, for eksempel.

De hadde nok et like rikt og mangslungent liv den gang. Nå har vi en tendens til å se på dem som pussige og enklere mennesker. Det var de selvfølgelig ikke. Vi er ikke blitt smartere med årene, selv om vi er flinkere enn dem på enkelte andre områder, vår tids områder.

«Dette huset er betalt med inntektene fra Seierherrene.»

Roy Jacobsen reiser seg fra ørelappstolen.

– Da jeg holdt på med «De usynlige», måtte jeg ringe fetteren min én eneste gang, det var da jeg skulle beskrive torvskjæring. Jeg husket lukta, og de svære kurvene de brukte for å bære torven, men ikke redskapen og akkurat hvordan de skar. Det er den eneste researchen jeg måtte gjøre.

– Er språket eller fortellingen viktigst i en roman?

– Begge deler. Det skal være godt skrevet, men det skal helst handle om noe viktig. Å lese litteratur skal være en opplevelse.

​Når det tipper over

Roy Jacobsen snakker konsekvent Årvoll-mål. Midt på 70-tallet, etter å ha studert matematikk på Blindern en kort periode, brøt han opp og dro nordover, og kom tilbake til Oslo først for omtrent tjue år siden.

– Det er en klassereise fra Årvoll, via Dønna og hit til Solveien, en av Oslos beste adresser?

– Ja, absolutt. Dette huset er betalt med inntektene fra «Seierherrene». Vi sitter inne i «Seierherrene» nå. Men da vi kjøpte, lå boligprisene nede, og jeg har tjent hvert øre sjøl, ikke arva eller stjælt av noen.

Han har hytte på Dønna, som han har bygd sjøl, og er der i lange perioder. Dessuten leier han en hytte i Nordmarka.

– Fetteren min driver med slektsgranskning. Det har aldri interessert meg. Men han fant ut at oldefar kom fra Borrebekken på Økernbråten. Han ble murer, og så dukker han opp på Dønna. Barnebarnet hans, min mor, bosatte seg altså på Årvoll, like ved der bestefaren hennes vokste opp. Ringen sluttet, sier han og putter en pris snus inn under overleppa.

– Livet på Helgelandskysten kunne bli for tøft også, det kommer fram av romanen når en av personene blir sendt til psykiatrisk sykehus?

– Ja, det er en som til slutt får behandling med strøm. Ikke lobotomi, som noen tror, men elektrosjokk. Bestefar fikk behandling på Rønvika, Nordland psykiatriske sykehus. Det var etter at kona hans, svogerens hans og faren hans døde omtrent på samme tid.

– Hvordan får du til naturskildringene?

– De kommer lett til meg. Jeg er et utendørsmenneske, og er opptatt av å følge med på hva som skjer. Jeg noterer på mobilen, jeg stoler ikke på at jeg husker en formulering. Jeg husker ikke en time etterpå engang.

Kaffen er blitt kald. Ute har regnet gitt seg.

– Er det en utfordring å ikke bli sentimental når man skriver om gamle dager?

– Ja, det er det. Jeg bruker gjerne en corny eller pussig formulering hvis historien truer med å bli søtladen. Litteraturen har mange virkemidler. Og nostalgi og sentimentalitet er farlig, det spiller både på falske følelser og betyr en stakkarsliggjøring av personene. Og det er jo ikke stakkarer jeg skriver om, men elitearbeidere, folk med en utrolig kunnskap og med ferdigheter som i dag er gått tapt for de fleste.

Roy Jacobsen har en idé til neste bok, men nå er det nok å drive med i forbindelse med «De usynlige».

– Som forfatter må du være litt papegøye, sier han før han følger oss ut på trappa og lukker døra til det store huset i den stille villaveien. •