Anabole Kristus

Jeg er en ikke-troende som har hengt et krusifiks på kontorveggen.

Det er ikke ment som ironi. Slett ikke. Jeg har hengt opp en skulptur som beveger tankene og følelsene. Det er vel derfor jeg har hengt den der. Den korsfestede Kristus er blitt kroppsbygger, med monstrøse muskler. Se selv: www.christianlemmerz.com. Skulpturen som diskuteres, kan dere finne ved å søke videre under sculptures og bronze. Se på ham der han henger. Slike muskler får man ikke uten doping.

En høstdag i fjor foreleste jeg i den danske byen Horsens. Det var en kunstutstilling på byens kunstmuseum som jeg ville få med meg. Jeg brukte pausene i kursdagen til å forhandle med museet på telefonen. Jo, en vaktmester var villig til å slippe meg inn, selv om jeg ankom etter stengetid.

Jeg hadde sett Christian Lemmerz flere ganger før. Og han interesserer meg meget.

Aller første gang var fra den tiden Galleri Brandstrup holdt til på Madserud gård ved Frognerparken. Den gang strøk jeg hånden over en glatt kropp av marmor. Og så var den ikke glatt lenger. De fleste marmorskulpturene i våre liv har vi møtt i kirker, katedraler eller i museene for antikk kunst. Der møter vi stort sett intakte kropper. Og mange av dem blir ekstra harmoniske med den slipte marmorens glatthet. Eller krigerne blir ekstra heroiske med sin hvite renhet.

På galleriet i Oslo hadde Christian Lemmerz, en kroppsbevisst kunstner av tysk opprinnelse med adresse i Danmark, laget kjøttsår i den glatte stenen. Materialet gjorde det ekstra urovekkende. Det var brudd, konflikt, ødeleggelser. Idealet var skamfert, harmonien var avlyst, og ingen heroisme. Jeg tenkte straks på sykdom. Var det sykehusinfeksjon med kjøttetende bakterier? Christian Lemmerz går inn i kroppen med grove verktøy og med en følsomhet for tidsånden.

Tilbake til Horsens og Danmark. Jeg ble lukket inn i museet. Burde jeg gi vaktmesteren penger? Her var mange tematiseringer av samtidssinnenes kropper og av samtidskroppenes sinn. En av de første skulpturene het Breivik Scalp, grotesk er den, og viste en hodeskalle på stake utstyrt med Anders Behring Breiviks karakteristiske skjegg.

«Anabole Kristus går opp i sin kropp for å frelse seg selv.»

Blant skulpturer og installasjoner festet jeg meg aller mest ved krusifikset på veggen. Bodybuilder Jesus Christ.

Og nå henger det hos meg. Jeg ser på skulpturen mange ganger hver dag. Den er vakker. Hva er det vi synes er vakkert? Jeg finner denne groteske, overdimensjonerte, dopete kroppen vakker fordi jeg opplever den som en så uhyre presis kommentar. Kunstneren har skulptert en idé. Konseptkunst, som det kalles, kan fort bli intellektuelt og kjølig. Denne ideen i bronse treffer imidlertid følelsesmessig. Kunstneren er forfriskende retorisk, overdriver og roter det til for oss, og treffer samtidig noe skjørt hos oss.

Jeg vet jo ikke helt hva andre tenker. Men omtrent slik er mine reaksjoner i møtet med ham på veggen:

ga opp sin kropp for å frelse sinnet, det vil si menneskenes sjel. Anabole Kristus, som et bilde på oss, går opp i sin kropp for å frelse seg selv. I stedet for å gi opp kroppen, altså å underordne den sinnet, så blir kroppen hos oss oppvurdert og overvurdert som et viktig uttrykk for sinnet. Frelsen for Kristus-skikkelsen var religiøs, å bli ett med Gud. Frelsen for den anabole Kristus er psykologisk og sosial, å bli mer av seg selv og beundret av de andre.

Arenaene for kroppsbyggeriet er helsestudioene, eller gymmen. Om vi er åpne for å leke med tankene og ordene, er dette et interessant nyreligiøst tempel. Det er et hellig rom for overskridelse, ikke i den tradisjonelle religiøse, men i privatisert psykologisk forstand. Drømmen som blir forsøkt virkeliggjort i kroppsbyggeriet, er ikke å stige til himmels, men å stige i selvfølelse.

For å bli en annen på gymmen må man ha muskler. Pump og prakt. Men denne frelsen er alt annet enn evig. Når muskel skal være sjel, og sjelen er en spent muskel, er det hele så skjørt.•