Hvordan snakke med barn om vold og overgrep?

Bevisstgjør barn så tidlig som mulig

Det er mulig å snakke med selv små barn om vold og overgrep, og det er viktig å lære barn hva som er lov og hva som ikke er lov. Barn tar ikke skade av å vite.

Snakk åpent med barn om hva som er lov og naturlig og hva voksne ikke har lov til. Vær tydelig på at voksne ikke har lov til å slå barn eller utøve handlinger av seksuell karakter. Fortell at alle barn skal ha beskyttelse og en trygg oppvekst, slik at de som opplever omsorgssvikt selv kan forstå. Jo ærligere og tydeligere man er, jo lettere er det å gjøre barn bevisst på hvor grensene går. Slik kan man hindre overgrep fordi barn får en lavere terskel for å si fra når de vet hva som er lov og ulovlig. Det er også viktig å presisere at det aldri er barnet sin skyld når voksne utover vold eller overgrep.

Hvordan snakke med barn du tror kan være utsatt for noe

Hvis du har tenkt «hva er det med det barnet?» bør du lytte til magefølelsen din og ta en prat med barnet eller ungdommen det gjelder. For å forberede den samtalen, diskuter gjerne med noen du stoler på for å få gode råd eller ta kontakt med en av hjelpeinstansene.

De fleste barn og unge som opplever vold og overgrep i nære relasjoner får ikke hjelp før de er påført betydelig skade med livsvarige konsekvenser. Her kan du gjøre en forskjell! Alle voksne som mistenker at et barn er utsatt for vold eller overgrep har plikt til å si ifra og på den måten avverge at barnet blir ytterligere utsatt, jf. Straffeloven §139.

Barn og unge som utsettes for vold og overgrep holder det ofte for seg selv. Det kan være fordi de er truet til taushet, er redde for konsekvensene, føler sterk lojalitet til voldsutøver, de kan selv ha en sterk følelse av skyld og skam eller fordi de rett og slett ikke vet at det de utsettes for er ulovlig.

Vis og fortell at du bryr deg om dem. Spør hvordan de har det.

Gi informasjon om hva vold er, at det er ulovlig, og at alle barn har rett til å være trygge. Forklar hvordan de kan få hjelp om de opplever det. Si at de kan få hjelp fra deg, og gi informasjon om Alarmtelefonen for barn og unge og andre hjelpetilbud.

Lytt til hva barn forteller, ta det på alvor, og vis at du tror på dem.

Vær oppmuntrende og støttende for å hjelpe barnet til å fortelle. Prøv å unngå ledende spørsmål eller å legge ord i munnen på barnet. Still oppfølgingsspørsmål for å sjekke om du forstår dem riktig.

Hjelp barnet til å fortelle. Hvis barn forteller om vold, spør gjerne spørsmål innledet med “hvem”, “hva” og “hvor”. Spør om det har skjedd før, og om de tror det vil skje igjen. Ikke press barnet til å fortelle, men vis at du gjerne vil høre hva de har å si.

Skriv ned hele samtalen, både det barnet sier og det du selv sier, så ordrett som mulig.

Gi trøst og vis omsorg. Fortell at du skal gjøre det du kan for at de skal få hjelp.

Vær klar over at barn ofte forteller litt av gangen. Barnet kan være utsatt for noe annet, og noe mer alvorlig, enn de forteller om når de først åpner seg. De kan si litt, for å se hvordan den voksne reagerer, og om de blir tatt på alvor. Følg opp barnet etter samtalen, vær tilstede og tilgjengelig, og avtal gjerne en ny samtale.

Barn som har opplevd vold kan ha manglende tillit til voksne. Hvis et barn stoler på deg nok til å fortelle, er det viktig å verne om denne tilliten. Hvis barn føler at prosessen går over hodet på dem eller de ikke blir lyttet til, kan de miste tillit og velge å ikke åpne seg til barnevernet eller politiet. Forsøk derfor å samarbeide med barnet om veien videre, men unngå å love at du ikke skal fortelle det til noen.

Ikke fortell det barnet har delt videre til andre voksne enn de som trenger å være involvert i saken for å hjelpe, med mindre barnet selv ønsker det. Spør også alltid barnet før du kontakter barnets foreldre om noe barnet har fortalt. Det kan være noe i hjemmesituasjonen som gjør barnet utrygt, som de ikke har fortalt deg enda.

Hvordan ta samtalen?

• Skap en trygg ramme for samtalen – Barn må føle seg trygge for å fortelle.
• Lytt til barnet – barnet vet best og er ekspert på sin virkelighet.
• Selv barn på 3 år kan fortelle om selvopplevde hendelser.
• Still åpne spørsmål, hjelp og motiver barnet til å fortelle.
• Barn trenger tid.
• Det er en fin balanse mellom ikke å gi seg for lett, og å presse et barn. Det er viktig å stoppe i tide.
• En oppmerksom og interessert voksen som ved anerkjennelse tar barnet på alvor kan hjelpe et barn til å fortelle.
• Si at du vil hjelpe.

Kilde: Den dialogiske barnesamtalen, NKVTS, dinutvei.no, Stine Sofie Stiftelses nettressurs Jeg vil vite! og reddbarna.no

Rådet for psykisk helse samarbeider med Stine Sofie Stiftelse om forebygging av vold og overgrep. Mye av innholdet om vold og overgrep på psykiskoppvekst.no er hentet fra stinesofie.no, dinutvei.no, reddbarna.no og nkvts.no. 

Denne siden er laget som en del av prosjektet Psykisk oppvekst og med  støtte fra Gjensidigestiftelsen. 

Om Psykisk oppvekst

Psykisk oppvekst er starten på en helhetlig kunnskapsbank som vi i fremtiden håper vil bli nyttig for alle som jobber for, med og rundt barn eller har en spesiell interesse for barns oppvekstsvilkår og utvikling.