Klimaskam

Vi kan sette stor pris på kunstnere, idrettsstjerner og alle slags gode forbilder. Eller vi kan bli irritert på dem. De som er flinkere, ryddigere, penere, snillere, rikere og rausere enn oss, får oss til å skamme oss over oss selv. Vi ser at vi burde ha vært som dem, men vi får det ikke til. Den sunne skammens funksjon er å vise oss at vi kommer til kort, og motivere oss for å bli bedre. Det kan så vidt gå an å leve med at noen er bedre enn oss hvis vi ikke kan noe for det. Vi kan nok skamme oss over at vi ikke er så pene som andre, men innerst inne vet vi at vi ikke har skylden for utseendet vårt. Da gir egentlig ikke skammen noen mening. Men så rasjonelle klarer vi ikke alltid å være. Vi kan føle skam selv om vi vet at vi ikke kan noe for det vi skammer oss over. Når du ikke kan gjøre noe for å bli bedre, får du kanskje lyst til å gjemme deg bort i stedet. Du skjuler skavanken din fordi du tror at andre vil tåle den like dårlig som du selv. Dette er den usunne skammen. Sunn skam kan vendes til å bli usunn. Denne vendingen gjør vi selv, når vi ikke orker å ta inn over oss det motiverende budskapet i den sunne skammen. De rauses gavmildhet viser oss hvor gjerrige vi er. De flittiges innsats på jobben og treningssenteret viser oss hvor late vi er. Andres godhet og flinkhet kaster sitt harde lys på våre egne dårlige valg, og det liker vi ikke. Vi har ikke lyst til å bli bedre. Jeg tror det er derfor noen hater Greta Thunberg.

Hennes prinsippfasthet viser oss vår egen unn­fallenhet. Hennes offervilje viser oss hvor lite vi selv er villige til å gi avkall på, selv om vi synes saken er god. Hennes helt realistiske redsel viser oss hvordan vi selv nekter å ta ordentlig inn over oss det som skjer. Greta Thunberg får oss til å skamme oss. Men blir vi inspirert av skammen, eller prøver vi i stedet å gjemme oss? De fleste av oss reagerer vel slik vi oftest gjør – med blandede følelser og blandede handlinger. Vi synes at vi burde gjøre en innsats, og veldig mange av oss tar virkelig betydelige grep. Vi gjør ikke nok, selvfølgelig. Vi klarer ikke å være som Greta Thunberg, men skammen vi føler når vi måler oss mot henne får oss i hvert fall til å gjøre noe. Men ikke alle reagerer sånn, med å prøve å gjøre sitt beste. I stedet prøver de å beskytte seg mot budskapet. Noen leter etter noe galt ved henne som kan frita dem fra å høre på henne. De mener at hun er for ung, for dårlig informert, for ekstrem, eller at hun er psykisk syk. Noen mener at det står sterke, manipulerende krefter bak henne. Noen leter etter noe galt ved henne som forbilde. De mener at de ikke trenger å høre på henne fordi også hun bruker mobiltelefon, drikker av plastflasker og fordi mannskapet som seilte henne til USA tok fly hjem igjen. Alt dette er forsøk på å trekke Greta Thunberg ned fra pidestallen. På den måten kan de slippe unna å falle igjennom i sammenligning med henne. Hvis man kan få henne til å virke dårligere, slipper man å bli bedre selv. I lengden kommer det ikke til å nytte å beskytte seg mot skammen. Den eneste ordentlige løsningen er å forsøke å bli bedre. Heldigvis er det mange, mange som prøver på nettopp det. Jeg er pessimist og er redd for at klimaendringene kommer til å bli verre, men samtidig er jeg optimist. Jeg ser at veldig mange av dere unge slett ikke avviser kravet om å bli bedre. Dere gjemmer dere heller ikke bort fordi dere ikke klarer å være perfekte. Jeg har tro på at dere er modige og sterke nok til å håndtere de store utfordringene som kommer. Mange av oss middelaldrende vil prøve å bli like gode som dere. • Peder Kjøs er psykolog og forfatter

Les hele magasinet - hver gang! Bestill abonnement her.