Endelig klok…?

De siste årene har jeg lagt merke til at jeg oftere enn tidligere føler meg ganske klok. Det er en merkelig følelse.

Bilde av Peder Kjøs
(Foto: Paal Audestad)

Det er som om jeg ser linjer og mønstre bak og inni det jeg ser, omtrent som i filmen The Matrix, der hackeren Neo, spilt av Keanu Reeves, lærer seg å se bakenfor det åpenbare og gjennomskuer datakoden bak den illusjonen vi lever i, den vi tror er den virkelige verden. Hvis du har sett filmen husker du det grønne regnet av tall og bokstaver over skjermen, den skjulte ordenen i alle ting. Når Neo lærer seg å overse alt det han tar for gitt, løser hele verden seg opp i tall. Endelig ser han verden slik den virkelig er, og kan utføre mirakler. Uhindret av illusjonen kan han bevege seg raskere enn pistolkuler, løpe på vegger og frigjøre andre som er fanget i maskinens simulerte verden.

Sånn har jeg det ikke. Jeg kan ikke gripe inn i verden og bøye den etter min vilje, slik Neo kan. Men jeg føler oftere enn før at jeg i det minste ser verden og mønstrene i den tydeligere enn før. Det føles som livserfaring.

En gammel klisjé sier at den som ikke er radikal i sin ungdom ikke har noe hjerte, mens den som ikke er konservativ i sin alderdom ikke har noen hjerne. Denne klisjéen irriterte meg voldsomt før. Den målbærer en «bare vent til du blir stor»-holdning som ikke tar ungdommens engasjement på alvor, men bare synes det er et søtt stadium. Ungdommen vil alltid forandre hele verden. De gamle skjønner at verden er stor og seig, og at det eneste vi kan forandre er oss selv.
Men så merker jeg at jeg begynner å bli litt enig. Jeg har begynt å tenke mer på individets eget ansvar og egne muligheter, og mindre på alt rundt, alle omstendigheter som hemmer og binder. Jeg synes jeg ser bedre hvordan man kan se gjennom alt som passiviserer og bli mer handlekraftig. Ikke ved å bryte fysikkens lover, men ved å kjenne dem bedre. Det gjelder å ikke fortape seg i overflatens mange nyanser, men se det vesentlige: hva vi kan gjøre selv, uansett hvor hardt surret inn i maskinens virkelighet vi er.

Det er som om vi er trær i en skog. Som små prøver vi å vokse opp, heve hodene over krattet som holder oss nede, strekke oss mot sola, selv om de store trærne stjeler lyset. Vi ønsker oss at krattet skulle forsvinne, så vi kunne vokse uhindret, men hadde det ikke vært for krattet, hadde skadedyr spist skuddene og barken vår. Det hemmer oss, og det beskytter oss. Vi skulle ønske at de store trærne kunne vike unna og slippe lyset ned til oss, men hadde de ikke stått der, ville vinden ha knekket oss i neste storm.

« Jeg har lite makt til å styre, men jeg opplever heller ikke verden som så overveldende at det bare er å resignere.»

Ser du? Sånn er det jeg snakker og skriver for tiden. Mer og mer symboler. Mer og mer sammenligninger med planter og dyr, gamle eventyr og fortellinger, referanser til evige sannheter.

Men hvilken nytte kan vi ha av å tenke sånn, så upresist, tvetydig og gammeldags? Bildene gjør det ikke akkurat lettere å ta avgjørelser. Hva betyr det at vi er trær? Skal vi bare godta at alt er som det er? Eller skal vi kjempe og strekke oss?

Jeg kan ikke svare på det. Symboler er ikke klare og entydige, slik som fakta, forskning og metodebeskrivelser. De er bare bilder vi kan bruke til å tenke og forstå med. De gjør oss ikke alltid mer handlekraftige. Vi kan se skriften under alt, men ikke smette unna pistolkuler og løpe på vegger.
Jeg tror egentlig ikke at jeg har blitt så veldig klok. Kanskje jeg bare har blitt mindre opptatt av å være sterk og klar. Kona mi sier at jeg har blitt litt flinkere til å lytte og vente, heller enn å avbryte med en mening jeg har gjort meg opp veldig raskt. Jeg tror det er et godt tegn at jeg blir stadig mindre sikker og mindre tydelig i uttalelsene mine enn før.
Jeg har lite makt til å styre, men jeg opplever heller ikke verden som så overveldende at det bare er å resignere. Det er bare lettere å akseptere verden som den er, og bruke kreftene der det likevel går an å gjøre en liten forskjell. Den evige, ustanselige strømmen som renner gjennom verden er like vakker som den er forferdelig. •