Møte veggen

Mer enn seksti sangere møter veggen i disse dager.

Portrett av Peder Kjøs

Peder Kjøs er psykolog og skribent.

(Foto: Paal Audestad)

De er fulle av håp, de har jobbet hardt, mange har allerede nådd et godt stykke ut på karriereveien, men ingen av dem har hatt noe ordentlig gjennombrudd. Kanskje skjer det nå. Eller kanskje aldri?

Først ut denne kvelden er Charlotte-Sofie. Hun presenterer seg som en show-artist fra Vestfold, tjueåtte år gammel, for tiden med oppdrag på danskebåten. Stram hestehale, mørk buksedress med store blomster, hun står alene i halvmørke, skjerpet.

Lyset tennes. Der er veggen. Hundre dommere ser ned på Charlotte-Sofie fra den høye, bratte tribunen. Alle de hundre er etablerte artister. Hver av dem har selv gått veien før henne. De har allerede klatret høyt på den pyramiden deltakerne bare så vidt har begynt på, og nå er det opp til dem. Hvem skal bli løftet noen trinn videre oppover? Hvem må bli der nede?

TV-programmet heter All Together Now. Navnet motsier på en måte situasjonen. Å stå der midt på gulvet og synge ut foran en vegg av dommere, er ikke det å være helt alene? Nå er det opp til sangeren å overbevise om at hun er verdig. Hun må treffe dommerne i hjertet med sangen og begeistre dem. Det er så modig, tenker jeg, å stille seg opp sånn, åpen for aksept eller avvisning. Hvis det var et selvbedrag, det du trodde om deg selv da du sto foran speilet hjemme og sang i hårbørsten, blir det avslørt nå. Jeg husker de innledende rundene av Idol, hvor pinefullt det var å se drømmer bli knust i møte med virkeligheten. Stakkars de som ikke evnet å vurdere seg selv, og som heller aldri hadde fått en ærlig tilbakemelding. Først når de sto foran noen som ikke elsket dem uansett, fikk de vite at de faktisk ikke var bra nok.

Charlotte-Sofie er ingen nybegynner. Men likevel, det er tøft å møte denne veggen. Hver enkelt av de hundre dommerne velger om de vil reise seg for henne når hun synger, og slik vise at hun er godkjent. De som ikke blir begeistret, blir sittende. Den som får flest dommere til å reise seg, vinner.

Sangen heter When love takes over. Charlotte-Sofie ser selvsikker ut. Feels like I’ve waited so long for this. I wonder if it shows. Programleder Anne Rimmen er på hennes side. Hun står nesten og hopper på sidelinjen. When love takes over you know you can’t deny. Noen av dommerne begynner å reise seg. Så noen flere, og enda noen.

«Den realistiske vurderingen blir ikke mindre sann om den gis med applaus og et smil.»

Og jeg tenker at hele dette showet er et nesten overdrevent tydelig bilde på alle de veggene vi skal møte, hver gang vi skal bli vurdert av noen som har makt til å bestemme om vi duger. Vi står sånn på eksamen, i jobbintervjuer, når vi prøver å få oss en kjæreste, eller når vi bare vil komme inn i en samtale på en fest eller et pauserom. Vi står alene midt på gulvet, i lyskasterlyset, og der sitter de andre, og det er de som bestemmer, ikke vi.

Er det ikke da godt å ha Anne Rimmen der, tenker jeg. Hun kan ikke egentlig gjøre noe fra eller til, men hun står der og tripper og håper at det skal gå bra for deg, og det vet du. Og der borte står Didrik Solli-Tangen, han er leder for dommerpanelet, men jammen ser han snill ut, han også. Og dommerne selv, er de ikke gode, imøtekommende ansikter? Det er Per Sundnes, Kate Gulbrandsen, Stig van Eijk, de fleste andre aner jeg ikke hvem er, men her er åpenbart veldig få surpomper. Til og med de som blir sittende gynger og klapper for Charlotte-Sofie. Bra, men ikke så bra som vi håpet, ser det ut til at de tenker.

Jeg kjenner meg faktisk igjen. Jeg har vært sensor på eksamen på universitet og høyskoler mange ganger. Mange studenter vet det ikke, men vi sensorer vil at det skal gå bra. Det er alltid vondt å peke på svakheter og trekke poeng. Men det må gjøres. Sannheten om prestasjonen må fram. Ingen er tjent med et selvbedrag.

Møtet med veggen kan gjøres akkurat sånn. Selv en avvisning kan gjøres mykt. Den realistiske vurderingen blir ikke mindre sann om den gis med applaus og et smil, fra en som aller helst ville at du skulle lykkes. Looking out for you to hold my hand … Du møter veggen, men du er ikke alene. Det står noen ved siden av deg og håper. Til og med selve veggen består av folk. De fleste av dem vil ditt beste. Du er ikke alene. Vi er all together now. Så passer tittelen ganske godt likevel.

Charlotte-Sofie får 86 poeng og er med i finalen. •