Arven etter #metoo

Arbeidet mot seksuell trakassering kan ikke begrenses til metoo-kampanjen.

Foto av Anja A. T. Brekke, Rød Ungdom

Anja A.T. Brekke, avtroppende generalsekretær i Rød Ungdom

Det var ikke sjeldent at andre i ungdomspolitikken lo litt av Rød Ungdom når vi fortalte om nulltoleranse for alkohol på absolutt alle våre arrangementer. Da vi fortalte at dersom noen var berusa på våre arrangementer, ble de sendt rett hjem for egen regning. Det var ikke sjeldent at de lo av de kjønnsdelte samlingene vi har før hvert eneste stort RU-arrangement. Der jentene i et lukka og trygt rom kan diskutere risiko for ubehagelige opplevelser, utfordringer jenter møter i politikken, og hva man skal gjøre dersom noe skjer, uten å bli bagatellisert. Og guttene diskuterer hvordan de kan bli mer bevisst på sin kjønnsrolle der de blir lært opp til å ta større plass og hevde sin maskulinitet ved å latterliggjøre eller gå over grensene til jentene. Der guttene kan snakke om hvordan de ikke føler seg tilpass i guttekjønnsrollen, uten å bli sett på som svak. Det var ikke sjeldent at andre i ungdomspolitikken lo av Rød Ungdoms bøllekurs for jenter. Et kurs der unge jenter, både i og utenfor Rød Ungdom, samles for å diskutere kjønnsroller, kvinneundertrykking, hvordan de kan bli mer bevisst på hvor deres egne grenser går, og hvordan de kan bygge selvtillit slik at de aktivt tør å si nei til oppmerksomhet de ikke ønsker, men også tør å ta initiativ og være aktive i relasjoner. Jeg har ikke møtt noen som har latterliggjort alkoholforbud, kjønnsdelte samlinger eller bøllekurs etter metoo.

«Det er vondt å se mennesker vi kjenner, bli avslørt som noe vi ikke kjenner dem som.»


Jeg skriver ikke dette for å si at vi i Rød Ungdom er bedre enn alle de andre, men for å være konkret når jeg skriver om seksuell trakassering. Det er for å gi dere noen verktøy, fremfor kun gode intensjoner og stadfeste hvor kjipt seksuell trakassering er. Det vet dere allerede.

Det hadde vært så enkelt å si «sånt skjer ikke hos oss». Men det hadde også vært å bagatellisere problemet. Vi har ikke glemt – vi har arbeidet med det hele tiden, både før og etter metoo-bevegelsen.
Egentlig er jeg ganske sint på metoo. Ikke fordi jeg mener bevegelsen er unødvendig, men fordi så mange kvinner har måttet finne frem de vonde opplevelsene sine på nytt. De har delt dem med pressen og blitt tvunget til å stå i stormen fordi partiene ikke har lyttet godt nok til dem. Ikke fordi partiene ikke har ønsket det, men fordi de ikke har hatt noe system eller tiltak for å gi dem den støtten og oppfølginga de hadde trengt. Jeg er sint på metoo fordi det har vist kompisene våre fra sine verste sider. Det er vondt å se mennesker vi kjenner, bli avslørt som noe vi ikke kjenner dem som.

De kvinnene som har gått inn i det vonde slik at yngre jenter i politikken skal få det lettere, de som har krevd at seksuell trakassering ikke skal kategoriseres som vanlig, de som har holdt menn som før ble bortforklart, ansvarlige for sine handlinger, de fortjener at metoo-bevegelsen fører til varig endring.

Den viktigste og vanskeligste oppgaven er å sørge for at det ikke skjer. At kvinner i fremtiden ikke får uønska kommentarer på et landsmøte, blir tatt på uten samtykke på Arendalsuka eller må droppe festen etter en konferanse for å unngå kjipe situasjoner. Arbeidet mot seksuell trakassering kan ikke begrenses til metoo-kampanjen. Den pågikk før kampanjen og kommer til å fortsette etter. Forskjellen er at alle nå er med på arbeidet. •

Anja A.T. Brekke, avtroppende generalsekretær i Rød Ungdom.