Se på pikken min!

Hva var det egentlig Strømpekællen ville? Hvorfor skulle vi være redde for ham? Jeg skjønte det ikke, og læreren vår forklarte det ikke, heller. Hun snakket bare rundt det, vagt og utydelig. Navnet hans, Strømpekællen, betydde at han gikk med en strømpe over hodet, slik som bankranere på film. Og han hadde et navn til: Blåttærn. Dette måtte bety at den var blå, den strømpa, tenkte jeg.

Bilde av psykolog Peder Kjøs
(Foto: Paal Audestad)

Noen hadde hørt at han plutselig kunne dukke opp, særlig der sykkelstien gikk gjennom skogholtet ved fotballbanen, og vise fram tissen. Men hvorfor? Hva var poenget med det?

Blotting, har jeg seinere fått vite, er å vise fram kjønnsorganene sine til fremmede for å oppnå seksuell opphisselse. Noen blottere prøver også å onanere mens noen ser på. Blotting kan være en variant av ekshibisjonisme, som er å bli seksuelt opphisset av å bli sett på, men blottere viser seg helst fram for uforberedte fremmede. Målet er sjelden å komme i kontakt med den de blotter seg for. Målet er oftest å få en reaksjon, gjerne redsel. Nesten alle blottere er menn.

Menneskelig seksualitet er mangslungen og komplisert. De fleste varianter er på en eller annen måte forståelige, synes jeg, men blotting er annerledes. Jeg klarer ikke så lett å leve meg inn i at det skal være seksuelt opphissende å dukke fram av krattet ved en sykkelsti og runke foran barn i noen få sekunder, til barna løper eller sykler av gårde. Blotterne forstår det gjerne ikke selv, heller. Etterpå skammer de seg voldsomt og går i angst for å bli avslørt og tatt. Men så, forteller de, kommer trangen tilbake igjen og blir umulig å motstå. De må vise fram pikken igjen. De må se sjokket i andres ansikter. De trenger å høre skrikene og se dem løpe i skrekk.

Det enkleste er å bare stemple blotterne som avvikere. Blottere har ofte psykiske vansker, de har svake sosiale ferdigheter, de har dårlige muligheter til å oppnå seksuell kontakt på mer normale måter. Paradoksalt nok er de fleste blottere sjenerte og skammer seg enormt over alt som har med kropp og sex å gjøre.

Men kanskje blotting er interessant, ikke minst fordi det har blitt så vanlig nå. Ikke langs sykkelstiene, men på sosiale medier og mobil. Utrolig mange kvinner forteller at de får tilsendt dickpics – altså at menn sender dem bilder av pikken sin.
I boken Menn viser fram pikken sin (Cappelen Damm, 2018) setter forfatter og journalist Caroline Hainer pikkbildene inn i en feministisk forståelsesramme. Pikkbildene er en måte å true og skremme kvinner på, for å holde dem på plass. Kvinner som er synlige i offentligheten, får slike hele tiden, særlig hvis de snakker om noe som har med kjønnsroller og sex å gjøre, men også når de diskuterer dieselavgift eller statlige byggeprosjekter. Noen kvinner blir skremt eller frastøtt, og blir kanskje mer forsiktige med å ytre seg.
Men bildene trenger ikke alltid å være ment som trusler, mener Hainer. Som journalist får hun selv mange av dem, men de dukker også opp i helt andre sammenhenger, i samtaler på nettet, og selvfølgelig på sjekke-apper. Blottingen virker ofte som et klønete forsøk på å få kontakt eller å gjøre et positivt inntrykk. Mange menn ser ut til å tro at de kan vinne kvinnens hjerte ved å vise fram hva de har å by på, liksom. Og det de har å by på, er pikken sin. Deres manndoms pryd. Se på meg, så stor og mandig jeg er, sier bildene.

Jeg tror det stemmer at en del menn innbiller seg at det er dette kvinner vil ha. De forestiller seg at kvinnen skal bli imponert og kanskje kåt av disse bildene. Denne forestillingen er i seg selv opphissende for enkelte menn. De tror på de gammeldagse, utpreget mannlige fantasiene om sex og kvinner, og holder seg til disse. De klarer ikke eller tør ikke å forholde seg til kvinner som mennesker det går an å kommunisere med, men prøver i stedet å imponere.

Det lykkes sjelden. Jeg har ennå ikke hørt en eneste kvinne si at hun setter pris på å få pikkbilder fra fremmede. Fra kjæresten eller elskeren, ja, men ikke fra en fremmed. Å vise seg fram slik er og blir blotting, ikke sjekking. •

Peder Kjøs er psykolog og skribent, og fra nr 2, 2018 fast bidragsyter i spalten «Øyeblikket».