De håpefulle

Når skal det begynne å skje noe? Når skal det begynne å bli gøy? Dette er ikke sånn jeg hadde trodd at det skulle være. Jeg var fjorten år og tenkte på verden og livet og meg selv. Jeg var ikke fornøyd.

Portrett av Peder Kjøs
(Foto: Paal Audestad)

Mange av oss som var ungdommer på 80-tallet syntes ikke at de voksne hadde tatt særlig godt vare på verden. På tv var det fattige, sultne barn. Vi trodde at det kunne bli atomkrig når som helst.

Og det å være ungdom var ikke sånn som på kino og i Det Nye. I cola-reklamen var det kjempegøy å være på stranda. I virkeligheten var vannet kaldt og jentene enda kaldere.

Aller minst fornøyd var jeg med meg sjøl. Jeg var ikke en kul fyr. Ikke spesielt flink til noen ting. Jeg hang ikke med de kule. Jeg var bare helt vanlig. Hva skulle det egentlig bli av meg? Jeg tror at veldig mange ungdommer, uansett når og hvor de er unge, tenker akkurat sånn.

Når du er liten, er du ideelt sett omgitt av folk som elsker deg og synes du er fantastisk. Du vet hvor du hører til. Du vet hvem du er. Og de voksne er de trygge, sterke som kan ordne alt.

Så oppdager du at de voksne ikke er så perfekte. De har mangler og feil. De gjør noe annet enn du hadde håpet på, noe annet enn de hadde lovet, noe annet enn de burde. Du oppdager hvor stor og vanskelig verden er. Hvor mye som kreves av deg der ute. Og så oppdager du at du ikke er så fantastisk selv, heller. Også du gjør ting som du vet at du ikke bør. Også du svikter andre. Og du svikter deg selv.

Det er da du kjenner skam. Skam er følelsen av at du ikke er den du synes at du burde være. Du kjenner at du ikke er bra nok.

Hadde det ikke vært bedre om det ikke var deg det var noe feil med, men verden? Jeg tenkte sånn noen ganger. Det er ikke jeg som er dum, det er matematikken. Det er ikke min feil at jentene er overfladiske og ikke forstår meg. Det er ikke mitt ansvar at verden er så dårlig. Den var ødelagt lenge før jeg kom hit. Det er lettere å være skuffet over verden enn å skamme seg over seg selv. Det er lettere å være sint og misfornøyd enn å se sine egne svakheter.

Men verden snurrer videre, den. De unge innser at det snart er de selv som bestemmer hvilken vei den skal snurre. Det er et stort ansvar, det. Hvordan skal du som er så liten kunne gjøre en forskjell?

Ei jente setter seg ned foran Riksdagsbygningen i Stockholm hver fredag. Hun heter Greta Thunberg og hun sier at hun skal sitte der hver fredag helt til Sverige innfrir forpliktelsene sine om å slippe ut mindre klimagasser. Huset vårt brenner, sier Greta Thunberg. Jeg vil at dere skal være like redde som meg.

Og nå trekvart år seinere sitter hun ikke lenger alene. Millioner av ungdommer har samlet seg for å gi sin styrke til protesten hennes. Og politikere i alle land hører. Det går ikke an å lukke ørene når det er selve framtida som roper.

Det ligger et håp i at ungdom ser langt framover og vil ta ansvar, at de ikke fortviler og er redde helt alene, men samler seg.

Det hører til det å være ung å være misfornøyd med den arven man har fått. Men de som valgte å sette deg til verden var modige og hadde håp. De turte å få barn, selv om huset brenner. De fleste av dem har gjort så godt de kan, selv om det ikke ble perfekt.

Og du er ikke perfekt, du heller. Du kan aldri bli helt bra nok til å håndtere alt selvsikkert og elegant. Men det går an for andre å være glad i deg likevel. Og kjærlighet smitter. Når du kan være glad i andre, selv om de ikke er bra nok, og andre kan være glade i deg, da kan du sikkert klare å være glad i deg selv, også. Selv om du ikke er så fantastisk hele tiden.

Peder Kjøs er psykolog og forfatter