Hvor var du da Oddvar Brå brakk staven?
Noen hendelser i historien setter store avtrykk i en befolkning. Det blir et felles referansepunkt i vår felles erfaring.
Vi står nå i en situasjon der psykisk helsevern har «brukket» under belastningen av pandemien og med det også tilværelsen for mange mennesker. Dette er en hendelse som vil skape et avtrykk for oss som jobber innen psykisk helsevern i lang tid, og for de som trenger hjelp fra oss. Hvor var du da psykisk helsevern «brakk ryggen»? Da psykisk helsevern sto på knærne og ba Storting og regjering om hjelp? Var du en av de fortvilede og utslitte terapeutene? En av dem som møtte overarbeidede terapeuter, sprengt kapasitet og dermed ikke fikk den hjelpen du trengte? Flere hundre psykologer som jobber med barn og unge har gått ut med en bekymringsmelding for de unges psykiske helse, og de er ikke alene. Fagpersoner på flere felt har kommet med varsko. Her kommer bekymringsmeldingen fra psykomotoriske fysioterapeuter.
Barna som henvises til psykomotoriske fysioterapeuter er de som ofte ikke klarer å snakke om hvordan de har det. Historien de forteller med ord kan være preget av taushet og “vet ikke”, mens historien de forteller med kroppen er tydelig og beskrivende. Det er på tide å skjønne at vi som mennesker kommuniserer våre vanskeligheter, våre belastninger og våre vonde livsopplevelser på flere måter enn det rent verbale. Dette bør helsetjenestene i større grad ta hensyn til.
Vi lever i en tid der kunnskapen om hvordan levd liv utspilles i våre kropper er økende. Hvordan fragmenter av vår historie om stress, traumer, overveldelse og maktesløshet trer frem, ikke bare med ord, men som smerter, spenninger i kroppen og en gradvis økende uhelse. For mange fins de vonde kapitlene fra livshistorien kun som ulike fenomener i kroppen; smerter, utmattelse, stivhet, frakobling, nummenhet, uforståelige kroppslige symptomer og plagsomme spenningsmønstre og betennelsesprosesser. Der kroppen vår husker og bærer, det som sinnet vårt ikke klarer å forstå eller bearbeide. Heldigvis ser vi at denne kunnskapen er økende i samfunn og helsevesen. Vi oversvømmes av henvisninger fra fastleger, DPS, avtalepsykologer og skolehelsetjeneste. Psykomotoriske fysioterapistillinger i spesialisthelsetjenesten og driftstilskudd for psykomotoriske fysioterapeuter i kommunene øker derimot ikke i takt med helseforståelsen og henvendelsene. Dualismens klamme hånd begrenser fremdeles forståelsen for vår kompetanse og vår rolle som terapeuter innen psykisk helse og sammensatte helsetilstander.
Samfunnet ble stengt ned fordi vi skulle beskytte de sårbare, og for å ikke overbelaste kapasiteten til vårt helsevesen. Igjen ser vi at den dualistiske tankegangen om såkalt psykisk og fysisk skaper et skille og en forskjellsbehandling av mennesker og lidelse. For mens den somatiske helsetjenesten og mennesker med bl.a. diabetes og lungesykdommer som er sårbare for alvorlig forløp av covid-19 med rette beskyttes, ser vi at psykisk helsevern og sårbare barn og voksne som er avhengig av disse helsetjenestene lever mer ubeskyttet enn noen gang tidligere. Hvorfor skal det være slik at om du brekker beinet så får du raskt hjelp, men om du føler hele din tilværelse knuses og kroppen din reagerer med smerte og utmattelse, så settes du på en venteliste i flere måneder og år. Kanskje kommer du aldri inn i behandling, for tjenestene som skal hjelpe oss når traumer, stress og kriser rammer oss ikke er dimensjonert i forhold til behovet på samme vis som de «somatiske» helsetjenestene. Der pågangen på tjenestene er så stor at en venteliste ikke er et køsystem der du kronologisk kommer inn når det er din tur, for terapeutene må sitte å ta umenneskelige avgjørelser på hvem de må prioritere. Der vi er vel vitende om at flere av de som henvender seg aldri vil få et behandlingstilbud, så lenge henvendelsene så fullstendig overgår det som eksisterer av ressurser og kapasitet. Der vi som terapeuter så inderlig håper at vi prioriterer riktig, fordi vi vet at mange er så belastet at det står om liv og død.
Under pandemien ser vi at belastningsnivået på de som tar kontakt er større enn tidligere. Det er mer suicidalitet, forverring av spiseforstyrrelser, skolevegringsproblematikk og retraumatisering og forverring hos mennesker med kompleks PTSD og dissosiasjonslidelser. Foreløpig ligger vi an til ny rekord på henvendelser. En rekord som sier noe om lidelsen i samfunnet, kroppen som bærer av den lidelsen og psykomotoriske fysioterapeuter som spesialister på å jobbe med denne type lidelse. Det er derfor svært viktig at vi ikke bare ser en bemanningsøkning av terapeuter med en psykologisk og psykiatrisk tilnærming til livsbelastning og lidelse i denne psykisk helsekrisepakken, men også de terapeutene som har en kroppslig forståelse og kompetanse.
Vi ser dessverre at psykomotoriske fysioterapeuter sjelden blir nevnt i den offentlige debatten om psykisk helse, eller at vi fremmes når beslutninger om behandlingsmuligheter skal tas. Helse og helseforståelse er fremdeles delt i psykisk og fysisk og det er vanskelig å plassere oss som jobber kroppslig med livsbelastninger, stress og traume. Kompetansen til en psykomotorisk fysioterapeut består av en fysioterapibachelor, samt ett treårig masterforløp der man fordypes i sammenhengen og samhørigheten mellom kropp, liv og helse. I tillegg til dette er det et veiledet praksisår og krav om egenbehandling som gjør at vi kommer opp i over 7 år med klinisk profesjonsutdannelse. Jeg krysser fingrene for at det blir en psykisk helsekrisepakke som inkluderer tiltak som reflekterer hvordan vi mennesker reagerer på kriser og belastninger. Der kroppen forståes som bolig og væren for mennesket og vår psyke, og dermed med selvfølgelighet inkluderes i behandlingstilbudet i tråd med befolkningens behov.
Lene Hubak Fleischer er spesialist i psykomotorisk fysioterapi
Vipps 12137
• Spre viktig informasjon til flere som trenger det.
• Øke forståelsen og bekjempe stigmatisering.
• Gi håp og støtte til alle som sliter.
Doner nå via Vipps til 12137 og bli med i arbeidet for bedre psykisk helse for alle! Hjertelig takk for din støtte! Vennlig hilsen redaksjonen i Magasinet Psykisk helse.