Kronikk: Angrer ikke

Hvordan opplever de som står fram i mediene med sine historier om psykisk lidelse eksponeringen? Skulle de gjerne hatt det ugjort? Eller er de fornøyd med oppslagene og vinklingen?

Illustrasjonsbilde av flere artikler i Psykisk helse der folk har vært åpne om psykisk lidelse

ÅPENHET

Noen av de ikke-kjente fikk etter hvert en viss kjendisstatus på psykisk helse-feltet.

(Foto: Lise Myhre)

De jeg har snakket med i forbindelse med min master­oppgave i journalistikk forteller at de overveiende er fornøyde med å ha bidratt til å gi psykisk sykdom et ansikt.

Daglig møter vi oppslag i mediene, der kjente og ukjente mennesker står fram med sine historier om psykiske lidelser. Jeg har selv, da jeg arbeidet som journalist i magasinet Psykisk helse, sett det som av­gjørende å få personer med psykiske lidelser til å dele sine erfaringer med leserne. Det var innforstått at åpenhet bidrar til å bekjempe tabu og stigma, gjør det enklere for andre med tilsvarende utfordringer og bidrar til økt kunnskap om psykiske lidelser.

Jeg har likevel med jevne mellomrom tenkt på mange av dem jeg har møtt og intervjuet som journalist og lurt på hvordan de har hatt det i ettertid. Jeg har også reflektert over den tiltagende medie­eksponeringen i tidsskrifter, aviser, radio og fjernsyn der mennesker forteller sine historier om depresjon, angst, selvskading, spiseforstyrrelse, bipolar lidelse, schizofreni og andre lidelser. Hvordan opplever de møtet med journalistene og medieoppslagene? Hva slags tilbakemeldinger får de fra andre? Hvor stor grad av kontroll opplever de å ha over det endelige produktet? Og hvilke følelser sitter de igjen med om medie­eksponeringen når det har gått en viss tid; noen år etter?

Disse spørsmålene var utgangspunktet for at jeg tok fatt på masteroppgaven: «Gir psykisk sykdom et ansikt: Når kjente og ukjente mennesker står fram i mediene med sine psykiske lidelser».

For å finne ut hvordan de som står fram opplever eksponeringen har jeg dybdeintervjuet fire fra før kjente personer, såkalte kjendiser fra politikk- og kulturlivet og fem fra før ukjente personer, kun kjent for å ha stått fram med sine historier om psykiske lidelser. I tillegg dybdeintervjuet jeg fire journalister, som dekket psykisk helse-stoff. Disse fortalte at de strakk seg langt for å gjøre intervjuobjekter med psykiske lidelser trygge med hensyn til sitatsjekk, å se saken i sammenheng, å forberede dem på den totale medieeksponeringen med mer. Dette stemmer også med forskning på helsejournalisters møte med såkalt sårbare kilder, av professor Tine Ustad Figenschou ved OsloMet, som er tilknyttet forskningsgruppen Individeksponering i journalistikken. Hun etterlyser mer kunnskap om personer som står fram i mediene med sine psykiske lidelser og andre helseutfordringer. Denne masteroppgaven er ment som et bidrag til nettopp det.

De personene jeg har snakket med som har stått fram i ulike redaksjonelle medier med sine historier om egen psykisk lidelse, er i alderen fra tidlig i 30-årene til sent i 60-årene. Alle hadde en viss avstand til egen medieeksponering da vi møttes. De fleste hadde lang erfaring med å stå fram i redaksjonelle medier, mens to bare hadde vært eksponert i en bestemt situasjon.

Alle begrunnet valget om å stå fram i mediene ut fra de årsakene jeg nevnte innledningsvis, å bekjempe tabu og stigma, bidra til mer åpenhet, hjelpe andre og bidra til mer kunnskap. Alle – både de kjente og ikke-kjente – mente også at de hadde oppnådd nettopp det. Ikke minst tok de de mange positive tilbakemeldingene som en bekreftelse. Særlig fikk kjendisene mye til- bakemeldinger og oppmerksomhet men også de mindre kjente opplevde det samme, om enn i mindre skala.

De kjente fortalte at de var svært selektive med hvilken kanal og hvilken journalist de ønsket å samarbeide med, både når de skulle fortelle historien om psykisk lidelse første gang og senere. Men også de ikke-kjente ønsket en stor grad av kontroll over egen fortelling. Særlig gjaldt det de som hadde en interesseorganisasjon i ryggen. Noen av de ikke-kjente fikk etter flere medieeksponeringer etter hvert en viss kjendisstatus på psykisk helse-feltet og følte seg etter hvert som en slags «Åpenhetens posterboys», som to av informantene uttrykte det, og da med litt blandede følelser. Alle som ble medieeksponert over tid, både de fra før kjente og fra før ikke-kjente, var opptatt av å passe seg for at det ikke gikk «inflasjon» i eksponering av dem og ønsket heller å la nye og andre stemmer slippe til.

Interesseorganisasjonene et par av informantene var tilknyttet, jobbet systematisk med medietrening av nye personer. En av informantene sa at han opplevde forholdet til journalister som en slags byttehandel, hvor han stilte med seg selv eller en annen «case» for at avisen eller kanalen skulle få et ansikt til å illustrere saken. Så fikk han og organisasjonen gjerne noe igjen for det, for eksempel i form av oppmerksomhet om en sak, uten at dette var noe leserne, lytterne eller seerne ble gjort oppmerksomme på.

Alle informantene var opptatt av at mediene de valgte å samarbeid med var seriøse. Flere fortalte at de hadde opplevd situasjoner der det virket som om journalisten på forhånd hadde bestemt seg for lage en sak med en «happy ending». Som intervjuobjekter opplevde de kun å være tiltenkt en rolle og nærmest skulle passe inni en «kakeform». Det betakket de seg for. Flere av informantene ønsket mer oppmerksomhet i mediene på mestring og på å leve med psykiske lidelser, framfor på «happy ending»-historier.

De fleste mente også at det var viktig å ha en viss avstand til egen sykdom når de skulle medvirke i mediene, men dette var ikke entydig. Et par mente at det var viktig også å la seg eksponere når man var midt oppi en krise. Da var det imidlertid en forutsetning at mediene ikke publiserte saken der og da, men lot den ligge en stund, slik at de som ble eksponert kunne godkjenne uttalelser og bilder i ettertid, når de var blitt bedre.

Gjennomgående så ellers informantene med en viss bekymring på de mange unge som står fram i ulike medier med sine historier om psykiske lidelser. Informantene stilte spørsmål ved om ikke en eksponering av unge mennesker kan hefte negativt ved dem, for eksempel i forbindelse med en jobbsøknad. Dette spørsmålet svarer ikke denne undersøkelsen på, men det kan være verdt å tenke over for alle som skriver, alle som stiller opp i intervjuer om psykiske lidelser og for videre forskning.