Strukturell vold mot flyktninger

Den fysiske volden har vært en del av mange flyktningers liv, ofte i lang tid før de bestemte seg for flukt. I tillegg kommer strukturell vold, som peker mot brutaliteten i det vi tar for gitt og mot et system vi selv er en del av og derfor ansvarlige for.

(Illustrasjonsfoto: Shutterstock)

Det er godt dokumentert at asylsøkere og flyktninger som gruppe blir utsatt for systematisk dårlige og farlige forhold under flukt og i mottaksland, i tillegg til de overgrep og belastninger de har opplevd i sine hjemland. Hva ligger bak det som ser ut som en systematisk nedgradering av menneskegrupper, som om de tilhører en lavere kategori? Hva er bakgrunnen for tendensen til dehumanisering?

Fremmedfiendtlighet, frykt og rasisme er bare en del av bildet og kanskje mer det ideologiske utrykket for en strukturelt betinget systematisk undertrykkelse og neglisjering av denne menneskegruppen. Disse forholdene følger dem fra det øyeblikket de må bestemme seg for å flykte – ja før det – og gjennomsyrer alle faser på deres vei mot det de håper kan være trygghet.

Teorien om strukturell vold, utviklet av Johan Galtung på slutten av seksti-tallet, som senere ble videreutviklet spesielt innenfor medisinsk antropologi i studiet av underprivilegerte grupper, kan være til hjelp for å forstå denne dynamikken. Dette er en modell i tradisjonen fra sosialmedisinens grunnlegger, Rudolf Virchow, som la grunnlaget for å se sammenhengen mellom sosiale og politiske forhold og sykdom og helse. Kort fortalt beskriver modellen hvordan sosiale strukturerer, som økonomiske, politiske, juridiske, religiøse og kulturelle forhold, hindrer individer og grupper i å klare seg og å utvikle de muligheter de kunne ha hatt under normale eller vanlige forhold. Det dreier seg om hindringer i livsforhold som ikke er nødvendige og som kan unngås, men som kan lede til sykdom eller hindre helbredelse og økt dødelighet.

Begrepet strukturell vold peker mot brutaliteten i det vi tar for gitt og mot et system vi selv er en del av og derfor ansvarlig for. Denne moralske dimensjonen kan blinde oss og gjøre oss mindre i stand til å se konsekvenser av systematisk undertrykkelse av folkegrupper. Men strukturell vold handler ikke primært om individuelle valg. Den handler om byråkratiske rutiner, bestemt av en rådende politikk som ikke tar hensyn til det individuelle. Det er systemet, slik det er bygget. Galtung sier det er en form for vold der politiske prosesser og den sosiale organisasjonen gir de fattige og underpriviligerte enda dårligere vilkår og manglende muligheter til å leve et liv de kunne ha levd. Det handler ikke om enkeltmenneskets dårlige handlinger eller ondskap. Det moralske aspektet er imidlertid ubehagelig tilstede idet det dreier seg om et system vi alle er en del av.

Den fysiske volden har vært en del av mange flyktningers liv, ofte i lang tid før de bestemte seg for flukt. Den er over­veldende og etterhvert godt registrert i de fleste undersøkelser. I vår undersøkelse i Norge av flyktninger i behandling fra 2015 viste det seg at de fleste hadde opplevd potensielt traumatiserende hendelser i barndommen. 89 prosent hadde vært utsatt for militære angrep, 76 prosent hadde vært vitne til andres død, 74 prosent hadde vært nær ved å bli drept, 53 prosent hadde vært utsatt for tortur og 30 prosent utsatt for voldtekt eller andre seksuelle overgrep. Vold under flukten er etterhvert godt dokumentert.

«Det dreier seg om hindringer i livsforhold som ikke er nødvendige og som kan unngås.»

Det er således fysisk, eller personlig vold som Galtung kaller det, og strukturell vold som preger asylsøkeres og flytningers hverdag over tid. Man kan slå dette sammen i begrepet menneskerettighetsovergrep som presist beskriver hvordan disse typer vold rammer grunnleggende rettigheter slik de er beskrevet i menneskerettighetserklæringen og andre rettighetsprotokoller.

Ideologiske holdninger i forholdet til fremmede, som preger både ekstrem islam og mer eller mindre høyreorienterte ideologier, appellerer lettest til grupper som føler seg mest underpriviligert eller truet.

Disse politiske, ofte religiøst pregete ideologier, gir et uttrykk for det som kjennes truende og de gir også retning og peker ut årsaker til den opplevde elendighet. De blir således en sosial og politisk kraft som kan gripe grupper, og som igjen kan bestemme politikken til dominerende partier. Disse tendenser bæres nå i økende grad fram av ledende politikere, som Amnesty påpeker.

Det er en vanskelig politisk og sosial situasjon for de mennesker som bestemmer seg for å flykte fra sine hjemland i dag. Dette er ikke noe nytt, men det ser ut til at det ideologiske klimaet har hardnet til i Europa de senere år. Samtidig er det mange krefter som arbeider for en mer human flyktningpolitikk. Det ser ut til å være en motsetning mellom medfølelse og empati på den ene siden og frykt og avvisning på den andre siden. I dette spenningsfeltet er det mange som gjør en stor innsats for flyktninger. Flyktningers skjebner er imidlertid i stor grad bestemt av politiske og administrative forhold, som både er vanskelig å forstå for mange og som ligger utenfor den enkeltes innflytelse.

I det faglige og kliniske arbeid med flyktninger er det viktig å være oppmerksom på den sosialpsykologiske situasjonen asylsøkere og flyktninger lever i – spesielt fordi mange, kanskje de fleste, selv er opptatt av disse og ytterst sensitive på hvilke holdninger de blir møtt med. Vår oppgave som helsearbeidere er å møte våre klienter på en profesjonell og faglig begrunnet måte slik at vi kan danne oss et realistisk grunnlag for hvilke muligheter den enkelte har. En grunnleggende humanistisk holdning innebærer også at vi er realistiske om hva som er mulig for den enkelte, at man er klar over hvordan sinne og aggresjon både kan henge sammen med den sosiale situasjonen flyktningen befinner seg i og med tidligere traumatiserende erfaringer. Sosiale og politiske forhold er mer tilstede i flyktningers bevissthet enn det vi er vant med hos mennesker som lever under mer vanlige og tryggere forhold, nettopp fordi de kan ha direkte og stor innflytelse på deres liv.

Sverre Varvin er psykiater og professor ved Oslomet – storbyuniversitetet. Kronikken er et utdrag fra antologien Asylsøkere og flyktninger. Psykisk helse og livsmestring, utgitt av Rådet for psykisk helse og Universitetsforlaget med støtte fra stiftelsen DAM.