Kebab på grensen

Jeg begynte å arbeide i det som den gangen ble kalt psykiatrien – nå psykisk helsevern – da jeg var 17 år gammel. Jeg begynte med gulvvask på en alderspsykiatrisk avdeling. Etter hvert steg jeg i gradene til pleieassistent. Det var veldig lærerike år.

byline av Anne Kristine Bergem
(Foto: Paal Audestad)

En av de mange tingene jeg lærte, var å sette grenser. Som sykehusprestedatter ble jeg innstendig instruert i å aldri snakke med pasientene om tro eller religion. Som om min fars tidligere yrke gjorde meg til misjonær. Jeg ble også grundig formanet om ikke å fortelle noe personlig. Hvis en pasient skulle komme til å spørre om hvor jeg bodde, var det riktige svaret «ikke så veldig langt unna».

I ettertid har jeg lurt mye på hva slags menneskesyn som lå til grunn for slike uttalelser. Trodde de at pasientene ville overfalle meg hjemme? Jeg har senere jobbet på en regional sikkerhetsavdeling, og jeg delte selvsagt ikke ut adressen min på avdelingen. Men den posten jeg jobbet på som 19-åring, var en åpen langtidsavdeling (slike finnes ikke mer).

Politikk var også et farlig tema. Det skulle man ikke snakke om. Været var derimot et greit tema. Mat også, med mindre pasienten hadde spiseforstyrrelse. Pasientene med personlighetsforstyrrelse måtte jeg passe meg ekstra for. De var ute etter å lure meg med sin utspekulerte manipulering. Det gikk rykter om en uprofesjonell nattevakt som hadde solgt et par sko til en pasient. Uhørt og grenseoverskridende. Å spise sammen med pasientene kunne man bare gjøre dersom man var satt til spisetrening. Alle var i stand til å spise, så jeg vet ikke helt hva som var treningen.

Jeg kan aldri huske at jeg fikk gode forklaringer på hvorfor disse reglene og grensene var så viktige. Noe ved psykisk helsevern vekket min interesse i den grad at jeg valgte en yrkesvei innen fagfeltet. Kanskje var det fordi jeg trengte å finne mer ut av saker og ting - blant annet dette med grenser. Jeg fortsatte å gå gradene i psykisk helsevern og ble til slutt avdelingsoverlege før jeg sluttet.

«Hvis en pasient skulle komme til å spørre om hvor jeg bodde, var det riktige svaret 'ikke så veldig langt unna'».

Det er klart mange grenser er viktige og nødvendige. Autovern er for å holde biler på veien. Grenser når det gjelder seksuell kontakt, penger og øvrig rollesammenblanding, er viktige for at den som er pasient, skal være trygg. Autovern.

Da jeg begynte i spesialisering i psykiatri, kom jeg til et sted med mange gode og kloke kolleger. Regelen om å ikke motta gaver fra pasienter gjaldt der også. Men her fulgte det forklaringer med regelen. Målet var å ikke utnytte en relasjon med en ubalanse i makt. Pasienter skulle ikke føle at de måtte gi noe tilbake – at de skyldte behandleren noe ekstra. Men da en av mine pasienter, en ganske ung kvinne fra et annet land, ville gi meg en bitteliten parfymeflaske fra hjemlandet, tok jeg imot. Det var det eneste riktige. Å ikke akseptere den lille gesten ville vært en avvisning.

Her hadde jeg også en utenlandsk mann i støtteterapi. Min psykologkollega hadde hans kone i behandling, og barnet deres gikk på barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk. De hadde en felles traumatisk bakgrunn fra hjemlandet som hvilte tungt over psyken og livsutfoldelsen deres. En dag fikk vi vite at familien ville invitere oss tre behandlerne hjem på kebab.

Vi takket ja. Vi reiste hjem til dem etter jobb alle tre og spiste kebab. En klok kollega har sagt at mennesker kan leve med så mange slags opplevelser og traumer i bagasjen, men at det mest alvorlige som skjer i krig og under traumer, er at tilliten til menneskene rundt og troen på verden rokkes i grunnvollene.

Både i ordets rette forstand og i overført betydning bør vi kanskje trappe litt ned på grensekontrollen og ta innover oss at av og til kan det være det helt rette å ikke være så redd for å leve på tvers av grenser. •