Kunsten å tåle usikkerhet

Uro er en drivkraft, men hvis varsellampen alltid er tent, blir livet uhåndterlig. Å lære seg nærvær, aksept og omsorg for seg selv er måten å leve med usikkerhet på.

Illustrasjon til midtside om uro av Elisabeth Moseng

Illustrasjon

ILLUSTRATØRENE v/ Elisabeth Moseng

Maria ligger våken om nettene og bekymrer seg. Hva hvis hun blir skilt, hvordan skal det gå med barna da? Tenk om hun blir fattig? Tankene kverner, og hun klarer ikke la være å gruble, enda hun vet at det ikke løser noen ting. Nattesøvnen blir skadelidende. Kroppen blir anspent. Den indre uroen har fått et overtak i livet hennes.

Marias historie er omtalt i den nye, svenske boken «Oro» av Anna Kåver. Hun er en svensk psykolog som har skrevet flere bøker. I «Oro. Att leva med tillvarons ovisshet» tar hun opp hva som gjør at mennesket lever med uro, og hvorfor den noen ganger blir for stor.

Mørk bunnklang

De aller fleste vil kjenne seg igjen i historien om Maria som bekymrer seg for framtida. Mange har i perioder kjent på det samme. Maria anser sin søvnløshet som et «besøk av demoner», og tror hun er nødt til å ha det slik.

Erik, som det også står om, lever med en mørk sky over seg. Han sier han alltid har levd med en følelse av å være jaget, uten at han klarer å sette ord på hva det er han er redd for. Uroen får også form av et savn eller en tomhetsfølelse. Det er en mørk bunnklang i hans tilværelse.

– Jeg er ikke ulykkelig, men heller ikke spesielt lykkelig, sier han. Han skulle så gjerne ha våget mer og tatt større sjanser i livet.
Kåver mener at mennesket er nødt til å ha en viss uro, både som drivkraft og som beskyttelse mot det som er farlig. – Uten uro, bryr vi oss ikke, skriver hun. Men i dagens samfunn, som er et konkurransesamfunn, preges mer og mer av at den enkelte må hevde seg. Under slike forhold kan uroen bli en konstant faktor, noe som rett og slett er helseskadelig.

Hvorfor innerst inne?

Kåver siterer en kjent svensk biskop, Caroline Krook, som har fortalt at det som har ligget i bunnen i samtalene hun har hatt med mennesker, er spørsmålene: Er jeg bra nok? Er jeg elsket? Finnes det en mening i livet mitt? Og Kåver tar med et fjerde spørsmål: Finnes det trygghet i livet mitt?

Disse grunnleggende behovene er det som vi alle strever med, og som speiler vår følelse av utilstrekkelighet. Spørsmålene gjør at angsten for ikke å klare det, for noen er så sterk.
Ensomhet er den største kilden til uro, skriver Anna Kåver. I dag opplever mange å bli sosialt avvist, og avvisning innebærer en stor skam. Man skammer seg fordi man er ensom, det sliter på selvfølelsen og skaper stress og uro i kroppen. Samtidig skal man ikke utholde alt fordi man er redd for ensomhet, advarer forfatteren. Det viktigste for en persons helse er å leve med integritet.
 Uro er en slags mental tinnitus, en indre støy, skriver Kåver. Det er en tankemessig angst. Mange blir handlingslammet og passive av uro.

«Uro er en slags mental tinnitus, en indre støy.»

Fastlåste tanker

Uroen man lever med, kan også være vanskelig å gripe. Maria stod ikke overfor en skilsmisse. Likevel lå hun i sengen og grublet på «hva-hvis». Hvis du er en som har lett for å bekymre deg, kan du også bli urolig hvis du ikke bekymrer deg for noe, påpeker forfatteren.

– Ettersom uroen har vært din strategi for å håndtere indre ubehag, blir det ubehagelig å prøve å gi slipp på den, skriver Kåver, som oppfordrer folk til å se nøye på sine bekymringstanker, for å finne ut av om det er fastlåste tankerekker blandet med høye krav man stiller til seg selv.

Hvis man har hatt en vanskelig oppvekst og mange vonde erfaringer i livet, er det umulig å ikke bli påvirket. Å vokse opp med utrygghet setter sterke spor i personligheten. Vonde erfaringer med avvisning gjør at ens oppfatning av seg selv blir fordømmende. Under slike forhold er det lett å bli en urolig person.
Hvis du derimot har en god selvfølelse, kjenner du deg selv og ditt reaksjonsmønster og har en realistisk oppfatning om deg selv, på godt og vondt. Du liker deg selv uansett hva andre mener om deg. En sterk selvfølelse gjør det lettere å håndtere livets usikkerhet.

Den som har lav selvfølelse, har det omvendt. Han har vanskeligheter med å «fange» den han er, samtidig som han dømmer seg selv og er kritisk mot seg selv. Han sier til seg selv at han er dum, verdiløs, svak, uselvstendig osv. Disse fordommene som man har mot seg selv, blir til «sannheter» eller «fakta». Uroen og unnvikelsen blir en livsstrategi som henter næring fra den dårlige selvfølelsen.
Det ligger en sorg i den nådeløse hardheten som mange har mot seg selv. I stedet trenger alle å slå seg til ro med den personen man er, på godt og vondt. For å få til det må man komme ut av den lammende passiviteten.

Bli kjent med din uro

Anna Kåver har mange forslag til hvordan man kan få bukt med uro. Ett av dem er å føre nøye dagbok for å få oversikt over når og i hvilke situasjoner du overmannes.

Sett av en uke til å føre oversikt. Bruk enten en rutebok der du kan lage kolonner, eller bare skriv rett fram. Før dagboken hver kveld, så konkret som mulig. For eksempel: «Tirsdag, hjemme ved 17-tiden. Spiste middag sammen med min bror.»

 Skriv deretter ned hva du tenkte på. Var det katastrofe-bilder? Var det «tenk om»-tanker? Hvilke følelser kjente du? Hvordan kjentes det i kroppen? Fikk du åndenød, ble du anspent? Hva ledet uroen til?

Beskriv hva du gjorde for å dempe uroen. Til slutt oppsummerer du og ser om det skjedde noe nytt, eller om det er noe du kan lære av det som skjedde.

Sett deg i en stol hjemme der du kan være i fred. Finn ut om den uroen du har hatt i løpet av dagen, har vært berettiget eller ikke. På denne måten avfeier du ikke uroen, men prøver konsentrert å finne ut av om den var relevant eller ikke. Var det et reelt problem, kan du sitte i stolen og tenke ut måter å løse problemet på. Ta det som en oppgave, og bruk penn og papir eller pc. Velg et tidspunkt som passer, helst det samme hver dag. Formålet er at uroen etter hvert skal bli mindre intens.
– Det er så utrolig mange som føler seg redde, ensomme og som tviler på livet og dets mening. Også dem som ytre sett virker vellykkede, har det ofte slik, skriver Kåver. – Det har å gjøre med selve livet. Vi er alle rustet for kjærlighet, omtanke, fellesskap og et liv i kreativ utvikling. Men det finnes også en bakside: den menneskelige lidelsen og følelsen av dyp ensomhet. Derfor er ulike grader av uro alltid en følgesvenn. •

(Kilde: Anna Kåver: Oro. Att leva med tillvarons ovisshet. Natur & Kultur, 2017)