Selektive spisevansker

ARFID kan kjennetegnes av flere punkter, blant annet:

1. Barnet har vansker med å spise mat med den konsistens som forventes for sin alder, og kan ha motoriske og sensoriske vansker.
2. Liten interesse for mat.
3. Har redsel for konsekvensen av å spise (for eksempel redd for å bli kvalt).

Selektive spisevansker forekommer både som en isolert vanske og sammen med andre medisinske eller psykiatriske tilstander. I noen tilfeller kan vanskene tilbakeføres til en traumatisk hendelse, for eksempel at barnet satte noe i halsen, eller til en avgrenset sykdomsperiode preget av smerter, som en infeksjon i halsen eller i mage eller tarm. Vanligvis legger barn slike episoder bak seg, men noen blir preget lenge.

Oslo Universitetssykehus beregner at én til fem prosent av alle barn har mer alvorlige og behandlingskrevende spisevansker. ARFID betegnes både som spisevansker og spiseforstyrrelse i ulike instanser. Forskjellen kan påvirke den oppfølgingen man får i hjelpeapparatet.

Kilder: Diagnosemanualen DSM 5, Folkehelseinstituttet, Nasjonal kompetansetjeneste for habilitering av barn med spise- og ernæringsvansker

Søk kunnskap

Artikkel hentet fra brosjyren om selektive spisevansker med intervju av forsker Gry Anette Sælid.

– De barna som er innenfor ARFID-diagnosen kan bli bedre, men det kan ta lang tid, sier Gry Anette Sælid.

– Det som først og fremst hjelper mot vansker og forstyrrelsen, er at foreldrene søker kunnskap om hvordan de skal håndtere situasjonen, sier Sælid. Hun har doktorgrad i psykologi på temaet belastningsmestring og holder også kurs for fagpersoner og foreldre til barn som har selektive spisevansker og unnvikende / restriktiv næringsinntaksforstyrrelse.

Selektive spisevansker ikke er det samme som spiseforstyrrelse.

– Det er helt ulikt det vi vanligvis betegner som spiseforstyrrelse. Det er ikke helt avklart om ARFID-diagnosen som innføres i Norge, er spisevanske eller spiseforstyrrelse, eller begge deler, men man har krav på behandling i helsevesenet. Spisemønsteret ved ARFID er ikke motivert ved et ønske om å endre vekten eller utseende, har ingenting med at man føler seg for tykk å gjøre, og er ikke resultat av allergier, andre psykiske lidelser eller bivirkninger av legemidler. ARFID kan ha likhetstrekk med anoreksi, men barnet har ikke de samme kjennetegnene. Barnets kroppsoppfattelse og identitet er normal.

Sælid understreker også at foreldre trenger støtte hjelp.

– Det er ikke gjort i en håndvending å tåle alle forventinger fra samfunnet og en selv om hva og hvordan barn skal spise. De barna som er innenfor ARFID-diagnosen kan bli bedre, men det kan ta lang tid. Ikke alle blir helt bra, så foreldre trenger støtte og informasjon om hva som er godt nok. Det er en tøff situasjon for foreldre å stå i. Det er en prosess som hele familien må gjennom, for å få en hverdag som er god for hele familien. Og det er absolutt mulig.

Når barn ikke vil ha mat, blir mange veldig engstelige. Foreldre gjør så godt de kan, for eksempel ved å putte sunn mat inn i usunn mat, som å fylle pannekakerøren med revne gulrøtter. Ifølge Gry Anette Sælid er ikke dette heldig.

– Det er viktig at barnet kan stole på foreldrene, og at maten er det den gir seg ut for å være.

Hun anbefaler foreldre å være praktiske.

– Ikke tenk på om maten er sunn. Prøv heller å bygge på det barnet faktisk kan spise, om det er is eller godteri eller hva som helst. Start der. Hvis barnet har problemer med konsistensen, kan man kjenne på maten med fingrene. Det er lov å leke med maten!

Gry Anette Sælids råd

• Snakk med ansatte i barnehagen eller på skolen om utfordringene.
• Ikke gjør måltidene til en arena for kritikk og endringspress.
• Start med det barnet kan spise, uansett om det er sunt eller usunt.
• La barnet vokse og utvikle seg i sitt tempo når det gjelder mat.
• Bruk gjerne lek og kreativitet for å komme over barrierer, aldri tvang.