Naturens brutalitet

En natt i juni våknet jeg av lyder utenfor hytteveggen. Jorden var blitt som et trommeskinn, dumpe slag svant og kom nær igjen. Det var et dyr der ute, og det løp fram og tilbake, kanskje i sirkler, og så begynte det å skrike. 

Fra rommet til foreldrene mine hørte jeg at også de var våkne. Lav og undrende mumling seg gjennom trepanelet. Jeg kikket ut av vinduet. Fra stranden drev sjøen i jevne drag, som om det var selve Jorden som pustet. Furutrærne sto stille, alt var stille. Jeg gikk og la meg igjen, men like etter, skriket på ny. 

Barndomshjemmet mitt lå i skogkanten. Rådyr som hylte i brunst og kamp var uhyggelig, men det var vanlig. Dette var annerledes. Det hørtes ut som smerte. Som lidelsesskrik.  

Hytta var sløret i blått da jeg beveget meg framover gjennom rommene mot stua. Der favner sidevinduene veistubben som fører ned til hytta. Den går langs et berg med lave eikegrener hengende over seg. Jeg så ut på landskapet og kjente den underlige følelsen alle våkennetter har et nærvær av, som om jeg er en gjest, og kanskje ubuden. 

Under en eikegren bevegde noe seg på den nederste delen av berget. En hale kom til syne, den var feit og lang og jeg kunne ikke skjønne det, var en ulv kommet hit, til Oslofjorden? Dyret snudde seg på steinen, og ulven forsvant, det var en kraftig rev som sto der. Den hadde noe i munnen som hang og slang. Han kastet det fra seg ned på veien før han hoppet etter. I stedet for å plukke skinnfellen opp igjen listet han seg videre ned mot hytta. En potteblomst sto mot fjellet med lukkede kronblader. Reven løftet opp bakbeinet, pisset, og så sprang han tilbake opp skråningen og ble borte. Jeg så tilbake mot veien. Rådyrkalven lå død mot marken.  

«Vil dere se naturens brutalitet?». Jeg sto utenfor rommet til foreldrene mine og snakket inn i døråpningen. De kom fortumlete ut i pyjamasene, fulgte etter meg inn i stua. Sammen ble vi stående foran vinduet og se mot kalven, rådyrmorens fortvilte skrik ljomet i oss. Da kom reven tilbake. Med raske føtter pilte han opp mot byttet, løftet det i munnen, og fór videre opp mot asfaltveien hvor han forsvant. 

For noen dager siden så jeg den norskamerikanske dokumentarfilmen Gunda, om purka og de mange ungene hennes. De lever fritt på et stort areal. Livet i søla er fylt med lek og kjekling, og morens tøffe kjærlighet, fram til en dag denne evigheten blir brutt. En lastebil med tilhenger kommer ryggende inn foran plankehuset. Da den forsvinner, står Gunda alene igjen ute på plassen, og da er skriket der på ny. De febrilske stegene mot jorden. •