Rød løper

De roper om dingser man kan telle hjerteslag eller måle oksygenopptak med.

Illustrasjon av tre personer som løper, hvorav en er rød i ansiktet. De har to tilskuere med ryggsekker.
(Illustrasjon: Finn Graff)

Hvis man sovner på bussen og ramler ut i ørske på stoppestedet mitt, skjønner man likevel fort hvor man er. Det er bare å se på farten på menneskene i gangveien. Alle jogger. På vei til jobben går man i ordentlige klær her, ellers er man kledt i kompresjonstrøyer, speedcross-sko og triatlontights i fuktabsorberende materiale. Unge par jogger med barnevogner som er spesiallaget for formålet. Større barn sykler ved siden av løpende foreldre på vei til skolen. Her bor du hvis du liker å gå på rulleski, løpe i motbakker og jogge litt innimellom.

Det er lett å bli preget av omgivelsene. Etter noen år her, jogger også jeg. I alle fall en gang iblant, når ikke knærne, ryggen, armene, eller dørstokken slår seg vrang. Og jeg må gi dem rett, de som hevder at jogging påvirker lykkefølelsen. Altså når det er over. Mens det pågår er det vanskelig å være særlig glad. Det tror jeg egentlig gjelder for alle. Noen hører på musikk mens de forserer oppoverbakkene, noen snakker med hverandre, eller snarere roper til hverandre. De roper om dingser man kan telle hjerteslag eller måle oksygenopptak med. Ett sekund her, en kompresjon der …

Og som om ikke nærmiljøet var nok: Nyhetene og Facebook-postene handler også om hvor bra trening er for tiden, både for kropp og hode. «Mange kroppsbyggere tror at å trene kondisjon kan føre til tap av muskelmasse og dårligere resultater.» Sånn er det ikke viser nyere forskning. Neida, du kan trene så mye du vil, og likevel få total ytelse, melder nyhetsbrevet. «Kost–nytte-effekten av fysisk trening i behandlingen trenger jeg ikke regne på engang – det kan jeg gjøre bakpå en konvolutt», sa helseministeren nylig. Rus, depresjon, angst – alt kan løses med trening. Hvis noe er for godt til å være sant … nettopp?

Jeg jogger altså mest fordi jeg lar meg så lett rive med. Egentlig er det fryktelig slitsomt. Av og til puster jeg så tungt at jeg blir redd for å dø. Hvis det skjer, er jeg enda reddere for et ettermæle som «ja, hun døde mens hun gjorde det hun likte aller best». Nei, nei! Hun gjorde det for å få samvittighet til å gjøre det hun likte aller best – ingenting. Og det kan man gjøre over alt. •