Sykt ambisiøs

– Jeg har skrevet fra innsiden av et sykt hode og fra innsiden av psykisk helsevern, ikke fordi jeg hungrer etter å skrive om meg selv, men fordi dette er et felt som angår alle.

Bilde av Ingeborg Senneset
(Foto: Paal Audestad)

Det er en regnværsdag, en grå ettermiddag. Det store vinduet i kafeen gir utsyn til sølepytter på asfalten, og folk som haster hjemover etter nok en dag på jobben. Ingeborg Senneset kommer kledd i militærjakke og olabukser, rett fra jobben i Aftenposten, der hun er ansatt som journalist i debattredaksjonen. Senneset er mest kjent som kommentator. Hennes bok «Anorektisk», som kom i våres, ble raskt trykket i tre opplag, ligger på bestselgerlistene, og vekker oppsikt.
– For meg personlig hadde det vært mest behagelig å ikke skrive «Anorektisk». Først og fremst fordi jeg helst skulle lagt fortiden bak meg, og ikke ønsker å være kjent som «hun anorektiske». Men også fordi selve arbeidet gjorde meg dårlig. Det var nesten som om jeg ble smittet av min egen sykdom da jeg gikk gjennom alle dagboksnotatene mine fra tre år som innlagt i psykisk helsevern.

Ny innsikt

Hun setter fra seg en kanne te på bordet foran seg. Det lange, lyse håret har hun samlet i en hestehale. – Jeg begynte å repetere gamle handlingsmønstre, jeg kan jo det syke bedre enn det friske. Den tekoppen her, for eksempel, er egentlig for skitten til at jeg kan ta i den, sier hun og tar rundt tekoppen. Noe av det som gjør sterkt inntrykk i «Anorektisk», er hvordan hun skildrer tvangslidelsen, angsten for bakterier, og hvor nært knyttet den er til spiseforstyrrelsen.
 – Å ha spiseforstyrrelse innebærer å ta avstand til seg selv, sier hun. «Anorektisk» blir av mange regnet som en sterk bok. Den gir ny innsikt i hva det vil si å ha en spiseforstyrrelse, og hva det vil si å være pasient. Senneset forteller at hun ble overtalt til å skrive boken av forlagsredaktør Anders Heger i Cappelen Damm, og at han hjalp henne med redigering av dagboksnotatene. Boken er blitt rost av kritikere i flere aviser. Anmelderen i Adresseavisen ga den terningkast seks.
– Det var gledelig, spesielt fordi anmelderen trakk fram at dette er et håndslag til dem som kjemper mot nedlegging av gode behandlingssteder. Noe annet som har gjort meg glad, er meldinger fra helsepersonell som sier: «Takk, jeg trodde bare det var meg som stanger hodet i veggen der jeg jobber.» I Trondheim er avdelingen hvor jeg fikk god hjelp, lagt ned, og naboavdelingen slapp unna med et nødskrik i våres. Det er innsparinger overalt. Det er mange stemmeløse.
– Men «Anorektisk» handler også om en brutal, nesten tvangspreget kultur i flere av avdelingene der du er innlagt. Ingen terapi, bare et strengt regime som handler om å spise?
– Det varierer. Selvsagt var det terapi, men om den traff, er et annet spørsmål. Maktforholdet er så skjevt, og hvis ikke psykolog, sykepleier eller lege er bevisst det, og god til å utligne, kan du få forsterket følelsen av å være fullstendig verdiløs. Samtidig er du innlagt fordi du må ha behandling og hjelp til å gå opp i vekt, så det er klart at også symptombehandling må være en del av bildet.

«Å ha spiseforstyrrelse innebærer å ta avstand til seg selv.»
(Foto: Paal Audestad)

Sensur i dagbok

Senneset ble innlagt i psykisk helsevern like etter at hun tok sin avsluttende sykepleiereksamen, med karakteren A. Da var hun 22 år gammel.

– På det første sykehuset du var innlagt, i Levanger, fikk du i oppgave å skrive dagbok, og den ble lest av personalet, og noen ganger skrev de i margen. Ergo måtte du drive med selvsensur?
– Det kan man jo kalle det. Jeg turte sjelden si hva jeg faktisk tenkte, i frykt for å miste behandlingsplassen min. Samtidig var det jo nettopp hva jeg tenkte som behandlerne burde fått vite, slik at jeg kunne få riktig hjelp. Det ble nok en temmelig dårlig sirkel.
Senneset forteller at hun senere opplevde i enda større grad at det var vanskelig å si fra.
– Ikke bare for meg, for andre pasienter også, og også for flere som jobbet på sykehusene. Jeg observerte blant annet en sykepleier som lot en pasient komme inn på medisinrommet og plukke ut piller, og rømningsveier som var låste.

Hun sitter som vara i styret i ytringsfrihetsorganisasjonen Norsk PEN, og i fjor hadde de et seminar om ytringsfrihet i helsevesenet.

– Innad i helsevesenet er det store utfordringer med varsling. Pasienter føler de ikke kan si fra, og personale unnlater å varsle når avvik begås. Det er mange dyktige og engasjerte folk som jobber i psykisk helsevern. Men noen har en frykt for sin egen jobb som gjør at de ikke tør å si fra om hendelser eller ting som ikke fungerer.

Tillit avgjørende

Hun lener seg tilbake på stolen og ser ut av vinduet.

– Først da jeg kom til Østmarka, en avdeling på St. Olavs hospital i Trondheim, og kom inn til psykolog Bjørn Angvik, som spurte hva som er meningsfullt for meg, begynte det sakte og sikkert å nærme seg et vendepunkt. Jeg hadde ikke lenger språk for så mye annet enn mat og vekt. Men han spurte meg hvem jeg var, ikke hva jeg gjorde. Mat og vekt, som selvsagt også må behandles, overlot han til det øvrige personalet. Det tok likevel et halvt år før jeg begynte å stole på ham. Relasjonen mellom pasient og behandler har vist seg som det viktigste enkeltpunktet for en suksessfull behandling. Du må ha tillit til behandleren din. Og det tar tid å bygge opp tillit.

Finn Skårderud har skrevet et langt innledningskapittel i hennes bok. Senneset understreker at han aldri har vært hennes behandler.

– Skårderuds forord kompletterer boken min. Min tekst er en nøktern tilstandsrapport fra et sykt sinn – ikke en psykologisering over meg selv. Min rolle er deskriptiv, hans er faglig.

Drømmejobben

Senneset ser ut mot den mørke asfalten.
– Du har vært journalist i Aftenposten i fire år?
– Jeg er ansatt i debattredaksjonen, jobber som journalist, og skriver kommentarer når jeg har tid. Det er drømmejobben for meg. Hun skriver kommentarer om stigmatiserte sykdommer som hepatitt C, forsvarer vaksiner og er kritisk til alternativbransjen. For det siste har hun fått mye pepper.
For fire år siden dro hun fra Trondheim til Oslo på lykke og fromme.
– De første ukene bodde jeg på golvet hos bestevenninna mi, på rommet til hennes da niårige datter. Jeg søkte blant annet jobben som SiD-ansvarlig i Aftenposten, kom på intervju og ble innstilt som nummer to. Men den høsten ble kultur- og debattredaktør Knut Olav Åmås statssekretær, og det ble en ledig spot. Ikke hans, selvsagt, men samme uke, det var en onsdag, fikk jeg melding med spørsmål om jeg hadde lyst på jobb, og fredag, to dager etter, var kontrakten underskrevet.
Hun smiler. Før hun begynte i Aftenposten hadde hun jobbet gratis for et nettsted som heter desk.no, og var også blogger, noe hun sluttet med for fem år siden.
– Jeg er ambisiøs, men det er til et bedre samfunn jeg ønsker å bidra. Det er så mye vi kunne ha gjort for ikke å sløse så mye med menneskelige ressurser som i dag.

«Jeg kaller meg ikke frisk, jeg er derimot noe skeptisk til hele ordet.»

Frisk, hva er det?

– I et intervju med Adresseavisen sier du at du ikke er frisk?
– Jeg kaller meg ikke frisk, jeg er derimot noe skeptisk til hele ordet. Det setter noen rammer som jeg tror kan bli barrierer. Du er ikke ferdig behandla fordi om du er utskrevet fra sykehus. Mange journalister og andre er veldig opptatt av ordet frisk. Men det ordet risikerer å sette livet på vent. Man kan begynne å leve, eller jobbe, mens man er syk – det kan bidra både til motivasjon og direkte heling. Økt selvfølelse, selvtillit, følelsen av å delta og opplevelse av mestring må ikke undervurderes.
Tekoppen foran henne er tom.
– Hvorfor fikk du spiseforstyrrelse?
Ingeborg Senneset skriver i boken at hun misliker det spørsmålet. Nå tar hun tak i det tynne, svarte båndet hun har som et smykke rundt halsen, og drar litt i det.
– Sårbarhet kan slå forskjellig ut. Uheldige barn som har dårlige voksenpersoner rundt seg, bør bli tatt på alvor. Noen voksne sier ikke fra selv om de ser at et barn har det vondt. De er kanskje redde for å ta feil, men burde de ikke heller være redde for å ha rett? Inga Marte Thorkildsen har skrevet godt om dette i boken «Du ser det ikke før du tror det».
– Men jeg mener jo ikke at alle voksne som var rundt meg i barndommen var dårlige mennesker, selv om jeg hadde litt uflaks.

Ønsker mer engasjement

Senneset håper boken «Anorektisk» provoserer, og at den kan være et verktøy for behandlere, pårørende og politikere som vil hjelpe, og som derfor trenger å forstå.
– Endring er dugnadsarbeid. Engasjer deg mer, tør å mene ting, på Facebook for eksempel. Bidra til bedre debattkultur og større åpenhet. Akkurat hvordan er opp til hver enkelt, men for min del har det vært nyttig å skille mellom det personlige og det private.
Intervjuet er over, og Ingeborg Senneset reiser seg og knepper igjen militærjakka. Den smale kroppen og det lyse lange håret gir henne et karakteristisk uttrykk. Hun har mer hun vil si.
– Skam er i verste fall en dødelig følelse. Den fører til taushet. Spiseforstyrrelser er ikke bare anoreksi og undervekt, tvert imot. Mytene er mange, og farlige. Vi må bli klar over selvmordsfaren blant utslitte, unge menn som ikke klarer å be om hjelp. Og vi har en lang vei å gå for å gi rusavhengige den verdigheten og hjelpen de trenger og fortjener.

Ute venter sølepyttene, den mørke asfalten, og regnet. •