Bulimi: – Mindre skam rundt munnhelse

– Bulimi er den spiseforstyrrelsen vi snakker minst om, men som er mest utbredt. Du kan ikke se på noen at de har bulimi. Den ødelegger helsen, ikke minst munnhelsen.

Daglig oppkast

– Det har vært nærmere tjue år med oppkast. I noen perioder opp mot 100 ganger daglig, sier Nina Knagenhjelm.

(Foto: Paal Audestad)

– Jeg er mye bedre enn på mange år, men jeg er ikke frisk, sier Nina Knagenhjelm (35). Siden hun var 16 år har hun hatt spiseforstyrrelser, bulimi og anoreksi.

 – Det har vært nærmere tjue år med oppkast. Ikke én gang daglig, men ofte minst 25 ganger. I noen perioder opp mot 100 ganger daglig. Det har tatt knekken på munnhelsen, forteller hun.

– Men selv om jeg har vært til behandling hos fastlege, psykiater og psykolog, og i perioder har vært innlagt, har dette med munnhelsen ikke blitt gitt stor oppmerksomhet. Jeg synes alle som er i kontakt med psykisk helsevern, bør få sin munnhelse undersøkt som en del av legeundersøkelsen, sier Knagenhjelm.

Sykmeldt lege

Nina Knagenhjelm er fra Porsgrunn, og hun er utdannet lege. De siste fem årene, etter at hun ble ferdig utdannet og fullførte turnustjenesten i Trøndelag, har hun bodd i hjembyen.

– Jeg var syk under hele utdannelsen, og i en periode innlagt, men jeg klarte å ta embetseksamen i Trondheim og hadde en fin tid i turnustjeneste i Levanger og Verdal. Men etterpå sa både hode og kropp stopp, av ulike årsaker, sier hun.

Knagenhjelm forteller entusiastisk om det gode sosiale miljøet på Levanger sykehus, der hun hadde turnustjeneste.

– Jeg var fullt konsentrert om jobben da jeg var på jobb, men på fritiden kom angsten. Mat er beroligende. Og bulimi innebærer en enorm angst for å legge på seg. Jeg spiste og kastet opp stort sett på hele fritiden.

Angst som blir verre

– Har spiseforstyrrelse med angst og depresjon å gjøre?

 – Ja, men hva er høna, og hva er egget? Kommer bulimi av angst, eller får man angst av bulimi, spør hun, og forklarer nærmere:

– Overspisingen er for meg en måte å mestre angst på, men etterpå øker angsten: Hva har jeg spist nå, hvordan skal jeg bli kvitt det? Man blir redd for ikke å klare å kaste opp alt.

Knagenhjelm har en blogg, der hun blant annet har skrevet om hvordan hun har kjørt bil rundt fra bensinstasjon til bensinstasjon for å kjøpe poser med boller. Da hun kom hjem, proppet hun seg med boller, kastet opp, sovnet av utmattelse en times tid, våknet og var i gang igjen.

– Er det en viss tid du kan ha mat i magen før du må kaste opp?

– Ja, man lærer jo etter hvert og gjør alt for å lure dem rundt seg. Men folk er jo ikke dumme. Mange av oss som har bulimi, tror vi lurer omgivelsene, men vi lurer bare oss selv.

Hun ser bestemt ut.

– Jeg er blitt mye bedre det siste halve året. Like før jul kom det et vendepunkt, der jeg begynte å tørre å stole på behandlerne mine. Før, når angsten ble overveldende og panikken tok meg, strøk jeg på dør. Jeg klarte ikke å snakke om hvordan jeg hadde det. Under en kort innleggelse på distriktspsykiatrisk senter (DPS) like før jul, greide jeg til slutt å si at jeg trengte noen å prate med.

Etter det har jeg klart å åpne meg mer for behandlere, i stedet for å gå meg vill i mitt eget kaos. 

Før kjørte hun bil i mil etter mil for å avlede angsten, forteller hun.

– Jeg kunne kjøre mellom ti og tjue mil om dagen, fra den ene butikken til den andre. Jeg handlet, overspiste, kastet opp.

Kjøkkenangst

Økonomisk og helsemessig er bulimi katastrofalt.

– Jeg har kjøkkenangst. Jeg får fullstendig panikk hvis jeg må være på kjøkkenet alene. Nå klarer jeg å koke opp vann på vannkokeren og helle varmt vann i en kopp med havregrøt eller tørket suppe. Derfor kjøper jeg mye mat fra varmdisk i butikken. Det er kjempedyrt. 

Som mottaker av arbeidsavklaringspenger tilhører hun ikke den velstående delen av befolkningen, som hun sier.

– Munnhelsen er derfor så viktig å ta tak i på et tidlig tidspunkt. Jeg skjøv problemene foran meg helt til for ni år siden, da begynte jeg å få store smerter og måtte gå til tannlege. Det finnes refusjonsordning for personer som ikke er i stand til å ta vare på sin egen helse, men man må likevel betale en egenandel. Mange tannlegebesøk gjør at det koster. Heldigvis har jeg fått hjelp av familien.

Men selv om hun gikk til tannlege mens hun var innlagt, opplevde hun at det ikke ble tatt opp hvordan det gikk med matinntak etter munnkirurgi.

– En lege som jobber med pasienter med spiseforstyrrelse, burde forstå at munnhelsen faktisk også er en legeoppgave, sier hun.

Knagenhjelm forteller at på medisinstudiet lærer studentene veldig lite om munnhelse.

– Ansvaret for munnhelsen blir nok i all hovedsak overlatt til tannlegene, i alle fall tennene. Vi lærte bare litt om tannkjøtt og slimhinner ved somatiske sykdommer, sier hun.

Som annen avhengighet

Knagenhjelm forteller at det vanskeligste nå er å slutte å kaste opp.

– Jeg har klart å slutte å overspise, og jeg klarer å spise noe på morgenen og på formiddagen. Før spiste jeg ingenting på dagtid, og så satt jeg bare og spiste hele kvelden, bare avbrutt av oppkast. Jeg, og mange med meg, opplever bulimi som en avhengighetslidelse, den ligner på rusavhengighet. Du må ha mer og mer mat, og etter hvert ofte spesifikke typer mat.

– Blir kroppen nedbrutt av bulimi?


– Ja. Kroppen har i lange perioder manglet kalium, noe som påvirker hjerterytmen, og gir fare for hjerterytmeforstyrrelser og hjertestans. Overspising og oppkast er jo en belastning for kroppen. Jeg har også fått alvorlig benskjørhet som følge av anoreksi, sier hun.

«De fleste kan vel forestille seg hvor mye skam man har når fortennene faller ut. Man tør ikke gå til tannlegen, selv om man forstår at man bør og må.»

​ Setter ord på ting

I vinter fortalte hun sin historie i media, blant annet på tv i «God morgen Norge» på TV 2.

– Før klarte jeg aldri å si hvordan jeg hadde det. Jeg klarte ikke å sette ord på ting, torde ikke fortelle hva som hadde skjedd med meg, heller ikke mens jeg var i behandling.

– Du har sagt at du i mange år levde med et selvbedrag?

– Jeg trengte å føle at jeg hadde kontroll, og mat og vekt ble min måte å føle kontroll på. Jeg skjønte ikke hvorfor de rundt meg reagerte. Hvorfor kunne ikke jeg få være slank som alle andre? Jeg har fortsatt ekstrem angst for å legge på meg. Fra jeg var 18-19, begynte jeg å innse at jeg hadde problemer med mat, men jeg benektet overfor andre at jeg var syk.

Hun ser ut i rommet. I overmunnen mangler hun en fortann. Det var en krone der, som falt ut i vinter. I lomma har hun en protesetann som hun kan putte inn i det store hullet når hun må.

– De fleste kan vel forestille seg hvor mye skam man har når fortennene faller ut. Man tør ikke gå til tannlegen, selv om man forstår at man bør og må. Du tør ikke gå fordi du skammer deg sånn. I utgangspunktet har du lite penger fordi bulimien er så kostnadskrevende. Mange er ikke klar over refusjonsordningen og blir heller ikke informert om mulighetene for refusjon av sin lege eller av andre behandlere. Det må bli en mye større oppmerksomhet rundt munnhelse.

Knagenhjelm foreslår at fastlegen eller annen behandlende lege skriver en erklæring om diagnose og helsetilstand som pasienten kan ha med seg til tannlegen første gang, slik at det blir lettere å oppsøke tannlege.

​ Råd til voksne

Knagenhjelm er blitt bedre av bulimien i takt med at hun er åpen om sin situasjon, men har fortsatt anoreksi, sier hun.

– Det hjelper meg å tørre å snakke om det jeg skammer meg over. Dessuten er jeg opptatt av at det kan hjelpe andre, og kanskje forhindre at unge utvikler en spiseforstyrrelse. Voksne må ikke snakke om slanking foran barna. Enten det er mødre eller stemødre eller fedre, eller andre familiemedlemmer, eller skolen, så må de aldri kommentere hvordan et barn ser ut. Dobbeltkommunikasjon er aller verst, slår hun fast.

– Hva er din drøm?

– Min drøm er å klare å jobbe som lege, enten med onkologi, kreftbehandling, eller med allmennmedisin. Da jeg var på tv og i aviser i vinter, fryktet jeg at det skulle bli brukt mot meg når jeg siden vil jobbe som lege, men jeg fikk bare positive reaksjoner. Blant annet fra leger, som synes det er fint at jeg viser at spiseforstyrrelser kan ramme alle grupper.

Hun reiser seg fra stolen i en kafé på Aker brygge, der intervjuet har vært.

– Vi bør tenke over i dette landet hva som er et godt liv, og hva et menneske er verdt. Er et godt liv bare å dra på turer hver helg, bo på riktig adresse og ha en vellykket karriere? Hvorfor skal vi som er psykisk syke, skamme oss? Hvorfor skal det være så mye mer «status» å ha anoreksi enn bulimi? Bulimi er en langt mer hyppig lidelse. Jeg har holdt kjeft i tjue år. Nå vil jeg ikke være taus mer. •