Spiseforstyrrelser handler ikke om mat

Det er en seiglivet myte som det nesten er umulig å ta livet av. Men for meg, som har levd med en alvorlig spiseforstyrrelse i åtte år, er ikke hovedproblemet mat.

Illustrasjon av kaos i hjernen
(Illustrasjon: Shutterstock)

Jeg har diabetes type 1 i tillegg, og for meg ble spiseforstyrrelsen det eneste i kaoset jeg klarte å ha kontroll på og mestret. Trodde jeg.

Joda, mat er en avgjørende brikke og faktor. Men maten er bare blitt den delen man tar kontroll over. Det er bare den delen man «lettest» kan styre, når andre blir alt for oppslukende og kvelende. Det blir rett og slett, brutalt nok, ens trygghet og trygge holdepunkt

Skal man behandle et menneske som har en spiseforstyrrelse, må man i første omgang ha fokus på velvære, selvfølelse og problematikken bak. Man må gå dypt, så langt som mulig, for å finne de bittesmå brikkene som etterhvert har formet seg til ett ganske massivt og vanskelig puslespill.

Portrett av Kjersti Andrea Storhaug

Kjersti Andrea Storhaug

(Foto: Privat)

«Hvorfor bruker du mat til å kontrollere hvordan du har det? For, hvordan har du det egentlig?» Dette spørsmålet burde vært starten på all type behandling. For det er jo ofte det indre som er skadet. Å sette menneskets behov og ønsker i fokus er viktig, også i behandling av spiseforstyrrelser. Det er ikke bare en sykdom man skal behandle, men et menneske med hjerte og hjerne.

Jeg opplevde både som barn, ungdom og ung voksen at man ikke snakket så høyt om følelser rundt det å ha diabetes. Man måtte bare ta insulin og spise rett. Men hva betyr det? Ingen fortalte meg at den psykiske siden spiller vel så stor rolle som en insulindose. Jeg kan spise det samme to dager på rad, men på ingen måte forvente at blodsukkeret er det samme. Den psykiske siden ved å ha en kronisk sykdom som diabetes type 1 ties i hjel.

Som en «spiseforstyrret diabetiker» har jeg lenge savnet litteratur om denne problematikken. Man er opptil 40 prosent mer utsatt for psykiske lidelser når man har diabetes. Jeg har fått høre at noen er redde for «smitteeffekten» om man skal snakke om dette. Altså, at det kan påvirke sårbare mennesker med diabetes i motsatt retning. Det er skremmende. Hvordan vil det ikke utvikle seg om vi fortsetter å ikke snakke om det, spør jeg da? Når vi ikke snakker om det i helsevesenet, så blir det heller ikke naturlig å snakke så høyt om det med pasienter heller. Og da ser vi at sykepleiere og leger ikke har kunnskap nok til å behandle diabetes og spise­forstyrrelser som en underdoseringslidelse innenfor kategorien spiseforstyrrelser. Mellom 30 og 40 prosent av alle jenter med type 1-diabetes kan komme bort i denne problematikken i løpet av livet. Det er skremmende tall.

Jeg har etter flere år klart å vært åpen om mitt liv, og hvordan det har påvirket meg. Men det har tatt sin tid. Det har vært en krevende, sårbar og lang prosess. Og jeg har stort sett bare opplevd positive tilbakemeldinger. Faktisk åpner mange seg, og forteller om samme problem. Felles for oss er at vi savner forståelse, kunnskap og ikke minst informasjon om selvhjelp. •

Vipps 12137