– Farlig kroppspress i idretten

– Vanlige jenter og gutter ser bilder av veldig tynne og veltrente personer og får lyst til å bli slik. Derfor er det viktig å skrive om hva kroppspresset kan føre til, sier Kristin Roset. Hun har skrevet bok om friidrettskarrieren og spiseforstyrrelser.

Kristin Roset som har skrevet bok om kroppspress i idretten.

FORBILDER

– Det er viktig at spesielt idrettsutøvere ikke opprettholder bildet av at man skal være så tynn for å være veltrent, sier Kristin Roset, som har skrevet boken «Spring for livet».

(Foto: Ola Sæther)

Kristin Roset var friidrettsutøver på høyt nivå. Hun var mellomdistanseløper og vant nasjonale og internasjonale konkurranser. Men hun hadde anoreksi, bulimi og ortoreksi i 13 år før hun ble frisk. Nå utgir hun en bok, med tittelen «Spring for livet».

– Jeg begynte å springe virkelig fort i år 2000. Å ha spiseforstyrrelse på den tiden holdt man mer skjult, forteller Kristin Roset. I dag bor og jobber hun på Lillehammer. 

Da hun var 19 år, ble hun norgesmester, og avisene skrev at hun hadde vunnet over anoreksien. Det var ikke helt sant.

– Det var vanskelig å snakke om spiseforstyrrelse. Jeg fikk noe hjelp, med kostholdslister blant annet, men jeg var ikke moden for å ta imot hjelp.

For gammel for anoreksi

I starten av boken forteller Roset om da hun gikk på idrettslinja, i tredje klasse på Firda videregående skole. Klassen var på besøk på Norges idrettshøgskole og skulle ta oksygenopptakstest. Kristin ble veid, og læreren noterte 60 kilo. Stemmen skar i ørene hennes, det var da det startet. Hun skulle ta av fem kilo så fort som mulig. Hun bestemte seg for å bare spise to måltider om dagen.

«Spring for livet» beskriver år med slankepress, motvilje mot mat, kaloriregnskap og oppkast. Kristin Roset fikk benskjørhet, trøtthetsbrudd i bekkenet og treningsforbud, og spiseforstyrrelsen ble ikke bedre av det.  Og årene gikk.  Først som 31-åring fikk hun den hjelpen hun trengte av en psykiater. Hun ble flau over seg selv da hun skulle skrive liste over alle de syke reglene som plaget henne, over alt hun gjorde for å få dagene til å gå rundt, skriver hun. 

– Var det skamfullt?

– Mange tenkte og sa at jeg burde ha kommet meg ut av det der for lenge siden, omtrent som «hun burde da ha tatt til fornuften nå». Jeg skjønner at noen sier det, som ikke har kjent anoreksi på kroppen, men det hjelper jo ingenting.

«På den ene skulderen satt engelen, på den andre satt djevelen.»

To heltidsjobber

Da Kristin Roset sluttet som eliteidrettsutøver, tok hun utdannelse som journalist. En periode hadde hun to heltidsjobber, forteller hun i boken, én som redaktør av Magasinet Birken og en som spiseforstyrret med mye trening og lite mat. En dag sa en av kollegene hennes «Du ser så godt ut» etter juleferien, da brøt hun helt sammen.

– Sier du det til en som har spiseforstyrrelse, vil hun eller han tenke «himmel og hav! Har jeg lagt på meg så mye?». Jeg ble så desperat at jeg spurte ham om han syntes jeg var feit. Da jeg jobbet med å bli frisk, måtte jeg håndtere at jeg så frisk ut, selv om jeg ikke var det. Da jeg hadde bulimi, var det ingen som så det. En gang sa jeg til en i familien at jeg spyr hver dag. Svaret var: «Hva, du som ser så frisk ut!»

Kristin Roset skriver om to stemmer i hodet, hun kaller dem djevelen og engelen.

– Da jeg var 18 år, begynte jeg å definere stemmene i hodet mitt. På den ene skulderen satt engelen, på den andre satt djevelen. Djevelen hadde alle de dårlige tankene, og sa jeg måtte ut og trene hele tiden. Engelen sa: Kristin, stopp, det holder nå.

Engelen ble borte en stund, forteller hun.

– Jeg måtte lære meg å bli kjent med engelen igjen. Det var en kamp å la ham få vinne.

Skriver til Kristin

I boken er mange avsnitt hentet fra bloggen. Det som ikke er med, er alle som skriver til Kristin Roset, som ber om råd, eller som bare forteller historien sin.

– Jeg skriver ikke en rosablogg, jeg har ikke mer enn 1000 lesere. Men mange skriver til meg. Det er kanskje ikke så skummelt å sitte bak en pc og fortelle om spiseforstyrrelser. Ikke alle er idrettsutøvere. Enkelte er unge jenter på ungdomsskolen som har et vanskelig forhold til mat. Jeg er glad for at bloggen har åpnet en mulighet til å ta kontakt. De som leser, kan bli forstått.
Kristin Roset håper både boken og bloggen kan være til hjelp. Hun råder alle til å bry seg, foreldre, lærere, venner og trenere. 

– Ikke vær redd for å gjøre noe. Er du mor eller far, vær direkte og spør, men ikke kjeft. 

– Er det veldig ensomt å være friidrettsutøver?

– Ja, det er en stor, internasjonal idrett. Det krever fryktelig mye arbeid å bli god. Det er ofte enslige svaler som springer. 

Hun holder også foredrag i idretten for trenere.

– I dag må man ha helsesertifikat for å være med i konkurranser. Det er ikke alle som klarer det, fordi de har for lav vekt. Jeg savner litt engasjement om dette blant trenere. Idrettsarenaen skal være en trygg plass å utfolde seg. Det skal ikke være der du møter kroppspress og fokus på mat. Det må trenere formidle, sier Roset. •