Utskrivningsklar – men hvor er rettighetene? 

Av: Tove Gundersen, generalsekretær i Rådet for psykisk helse

Dette er situasjonen for enkelte mennesker som svever mellom glavalagene av psykiske helsetilbud i stat og kommune uten å få den hjelpen de trenger. Mange av dem har psykiske lidelser eller rus- og avhengighetsutfordringer.

Forutsigbarhet må på plass

Helseminister Vestre reagerer på avsløringene i VG og NRK om at pasienter blir sittende fast på feil behandlingsnivå i spesialisthelsetjenesten fordi hjemkommunene ikke prioriterer å gi dem et botilbud. Han forventer strakstiltak og mener at pasientene blir kasteballer. Vi stiller spørsmål ved Vestres definisjon av kasteballer, for her er verken kast eller mottak til stede. Pasientene blir stående på stedet hvil i både måneder og år uten progresjon. Mangel på forutsigbarhet påvirker den psykiske helsa, og er du vurdert frisk nok til å komme deg videre men blir gående på tomgang, øker det risikoen for dekompensering og tilbakefall.

Sykehusene kan ikke skrive ut pasienter som ikke har noe sted å bo. Kommunene etterlyser hjelp til å løse problemene. I mellomtiden opptar mennesker i enkelte tilfeller sykehusplasser i flere år uten sluttdato mens livsgnist og virkekraft settes på prøve.

Kommunen må settes i stand til å ta ansvar

Det er en økonomisk og samfunnsmessig belastning at pasienter ender opp som persona non grata i helsevesenet – de opptar dyre plasser andre kunne hatt bruk for og kommunen legger ikke nok pinner i kors for å få dem hjem.

Mye handler om hvem som skal ta regningen. Riksrevisjonen har dokumentert at det i enkelte kommuner kan være økonomisk lønnsomt å la utskrivningsklare pasienter bli værende i psykisk helsevern fremfor å etablere eller kjøpe et forsvarlig kommunalt tilbud. Sykehusene kan kreve døgnpris for utskrivningsklare pasienter på overtid fra kommunen. I 2026 er døgnprisen 6172 kroner.

Hvis kommunen aktivt trenerer fordi det er billigere å betale døgnsatsen for en utskrivningsklar pasient har vi et samfunnsproblem der vi sparer oss til fant, påfører menneskelig lidelse og menneskelige ressurser går med i dragsuget.

Vi kan ikke akseptere at de ulike tjenestene driver pekelek og trår vannet for å unngå de ekstra utgiftene det faktisk innebærer å få tilbake pasienter på rett behandlingsnivå.

Dette er en diskriminering som aldri ville forekommet i somatikken.