- Psykologspesialist
- Regionleder region vest, assisterende direktør i Stiftelsen ATV – Alternativ til vold, som han stiftet i 1987.
– Vi snakker ikke åpent nok, men vi snakker mer enn for 50 år siden. Det er et ikke-tema, spesielt for den som utøver vold. Alle kjenner noen som er utsatt for vold, veldig få kjenner noen som utøver vold. Vi har snakket om at det vi ser er toppen av isfjellet. Faglig og forskningsmessig vet vi mer om vold i dag enn tidligere. Likevel er livet fullt av overraskelser. Det kan være vold der vi ikke tror. Familier holder det gjerne skjult.
– Vold er gjerne et mønster av forskjellig type handlinger, ofte over tid. Psykisk vold er nok mest omfattende og kanskje viktigst å få fram. Det er mer psykisk vold enn fysisk vold. Ofte skjønner hverken de som utsettes eller de som utøver volden at det er psykisk vold.
– På gruppenivå er det riktig. Hvis man selv er utsatt for vold har man tre til fire ganger større risiko for å gjøre vold mot andre som voksen. Men effekten av å være vitne til vold er større. For eksempel å oppleve at den ene forelderen er voldelig mot den andre, øker risikoen for at man selv utøver vold senere.
– Det er like realistisk som en nullvisjon for selvmord. Men vi må ha en visjon for at det skal bli mindre, og det ser det ut som det blir. Ulike undersøkelser, blant annet befolkningsundersøkelser, viser at det blir mindre av moderat vold. Forekomst av alvorlig vold er dessverre uforandret. Den er gjerne knyttet til andre belastninger i livet, som ensomhet, fattigdom og rus.
– Det enkleste er å søke hjelp, som det er mange muligheter til å få. Overordnet gjelder det å snakke med andre, ikke holde det inne i seg. Åpenhet og deling. Det gjelder den som er utsatt for vold også. Ikke gå alene med det. Søk hjelp, vær åpen, fordi vold låser deg tanke- og følelsesmessig. Alene er det vanskelig å komme ut av det. •