– Dersom vold ikke er tema i terapi, kan den heller ikke bli behandlet. Studien utviklet derfor en modell som kan hjelpe terapeuter til å avdekke mer av den volden som forekommer, sier Rune Zahl-Olsen.
Familieterapeut Rune Zahl-Olsen disputerte i slutten av april ved Universitetet i Agder med en doktorgradsavhandling som blant annet bygger på en undersøkelse av fysisk vold hos personer som deltok i par- og familieterapeutisk behandling.
Grunnlaget for studien er svar på spørreskjemaer fra 841 klienter som har deltatt i par- og familieterapi ved fire ulike steder i Sør-Norge.
– I familieterapi er hele familien involvert, ikke bare det enkelte individ, sier Rune Zahl-Olsen.
Hver fjerde person
– Spørreskjemaet tar blant annet opp fysisk vold. Av de som svarte på skjemaene, sa hver fjerde person at fysisk vold hadde forekommet i familien. Hver femte sa at det hadde hendt at man hadde dyttet eller slått sin partner under en krangel, eller blitt slått eller dyttet. Dette er langt over landsgjennomsnittet, forteller han.
Tidligere undersøkelser viser at fem prosent har opplevd vold i familien det siste året, mens Zahl-Olsens studie altså viser at det i dette utvalget ligger på 20 prosent.
– Familier som kommer til familievernkontorer eller til ulike andre former for familieterapi, sliter. Men situasjonen, der kanskje hele familien sitter samlet, gjør at det blir vanskelig å snakke om det.
Zahl-Olsen forteller at også i de tilfellene hvor det handler om vold som er politianmeldt, er språkbruken om volden ofte bagatelliserende.
– Volden dekkes over. Terapeuter spør kanskje ikke direkte fordi de ønsker en god relasjon til klientene og vil gå forsiktig fram.
Skjema på venterommet
– Ved å stille konkrete spørsmål på et spørreskjema, som skal fylles ut på venterommet før de kommer inn til terapeuten første gang, kan man få kunnskap om bruken av fysisk vold, sier han.
– Er det like flaut å innrømme at man utsettes for vold, som å innrømme at man selv er voldelig?
– Begge deler er flaut. Nyere studier av familievold viser at det er like mange voldsutøvere blant kvinner som blant menn, hvis man ikke regner med de groveste uttrykkene som i noen tilfeller ender med drap. Det er nok en høyere terskel for en mann å skulle innrømme at han er blitt slått av en kvinne. Så er det par hvor begge slåss. Den ene dytter den andre under en krangel, og den andre dytter tilbake, og så videre.
Høye forventninger
Rune Zahl-Olsen laget en modell som kan avdekke fysisk vold i familien, men som også kan forklare deler av voldsbruken.
– Den viktigste utløsende faktoren er opplevelsen av at forventningene er høyere enn det man klarer å innfri. Det er presset om at jeg skulle gjort mer hjemme, vært en bedre kollega, vært en bedre mor eller far, jeg strekker ikke til. En slik stress-tilstand kan føre til vold, og jo mer man opplever dette, jo mer vold rapporteres det om i min studie.
– Og det er en slik situasjon veldig mange har stått oppe i denne våren, hvor man skal klare hjemmekontor samtidig som man skal være lærer for barna hjemme, og håndtere søsken som kanskje har konflikter seg imellom, sier Zahl-Olsen.
Studien viser også at der hvor det forekom vold mellom foreldrene, forekom det også vold mellom andre i familien.
Vold smitter
Zahl-Olsen understreker at det langt fra er alle som blir voldelige i en krisesituasjon.
– En av de tingene som motvirker bruk av vold er selvkontroll. Hvis man har god selvkontroll slår man ikke, dytter ikke eller kaster gjenstander. Men der hvor det forekommer vold, viser det seg at volden smitter over på barna og de unge i familien.
– Vold går i arv i generasjoner?
– Dessverre viser studier fra Norge at over 60
prosent av barn og unge som har vært vitne til vold mellom foreldrene, utvikler psykiske vansker. En norsk studie viste at over 60 prosent av barn henvist til BUP (Barne-og ungdomspsykiatrisk poliklinikk) hadde opplevd vold i hjemmet. Barn som har opplevd vold i hjemmet har også større risiko for å bli utsatt for vold i voksen alder, og har større risiko for selv å bli voldsutøvere.
Zahl-Olsen forteller at barn tar med seg disse erfaringene inn i neste ledd, og som voksne har de større risiko for å slå partner eller egne barn.
Et stort tabu
– Hva er årsaken til at dette temaet fortsatt er tabu?
– Det handler vel om at det er et moralsk brudd. Alle vet at de ikke skal bruke vold mot andre. Det kan ødelegge selvbildet både å være en voldsutøver og å være offer. Man frykter hvordan man blir møtt hvis man forteller om det. Man vil ikke skape mer trøbbel, for eksempel i familieterapi, og blir taus. Konsekvensen av å si det kan bli stor. Barnevernet kan bli koblet inn og volden kan bli politianmeldt.
Zahl-Olsen legger til at man også møtes med lite forståelse fra omverdenen.
– Hvis du har en partner som slår, møtes du med spørsmålet: Hvorfor fortsetter du å være i et slikt forhold? Det kan det være mange ulike grunner til. At man har barn, eller at man er glad i vedkommende. Beskjeden om at «da må du gå» er ingen løsning for mange. Derfor forblir man heller taus. Dessuten øker ofte voldsbruk ved samlivsbrudd, forteller han.
– Hvis barnevernet blir koblet inn, mister man da barna hvis de er blitt slått?
– Nei, det er ingen automatikk i det. Barnevernet vil undersøke saken og prøve tiltak i hjemmet først, slik at foreldrene får hjelp til å stoppe volden.
– Når familievold er så utbredt, tyder ikke det på at foreldre generelt trenger mer hjelp?
– Jo, og dette bør de få hjelp til, blant annet i familieterapi. Det er ikke lett for den ene å si i familieterapi at den andre slår. Etter timen kan vedkommende havne i trøbbel. Den som slår kan bli enda mer voldelig. Derfor trengs det både en avdekking av at det foregår vold, og en god måte å håndtere dette temaet på i terapi, slik at familiene får hjelp.
Opplagt verre
Rune Zahl-Olsen mener det er opplagt at i familier hvor det vanligvis brukes vold, har det vært mer krangling og mer vold under koronakrisen. Han viser til at det har kommet tall fra andre europeiske land.
– Det er nok mer uhygge enn før i mange familier. I etterkant av denne krisen kan det komme flere henvisninger både til psykisk helsevern og i hjelpeapparatet for øvrig. Å lære å håndtere konflikter når det er sterke følelser inne i bildet, er svært viktig. Man må lære selvkontroll. Dette trengs det mer informasjon om, ikke minst til foreldre, sier Rune Zahl-Olsen. •
Legg merke til tegnene
Puster du fortere, legger armene i kors, og blir stiv i blikket? Vi snakker ofte høyere og blir brå i bevegelsene når vi er sinte. Vi sier nedsettende ord om den andre. Gjenstander og dører blir behandlet på en uvøren måte.
Hva skjer i kroppen?
Kjenn etter de første tegnene på at kroppen bygger opp irritasjon og sinne. Noen kjenner prikking i huden, andre kjenner en ilter følelse i magen eller iling i nakken. Følelsesmessig kan du kjenne deg oversett, ikke respektert, maktesløs, og alene. Legg merke til disse tegnene når du er i en vanskelig situasjon. Dette vil øke dine sjanser til å klare å dempe sinne og aggresjon før det koker over.
Hva kan gjøres?
Når du merker at du er sint, stopp opp. Gå rolig, snakk sakte, ikke snakk ufint. Sett deg eller legg deg ned. Pust rolig og dypt, ta gjerne hånden på magen, hold rundt deg selv. Avled deg selv ved å se på et bilde som roer deg ned. Lytt til musikk eller gjør noe som vanligvis gir deg en god følelse. Hvis det er mulig, trekk deg tilbake og ta en pause helt alene. Lukk opp vinduet og pust inn noen dype drag frisk luft.
Ikke skyld på andre
Det er du som må ta initiativ til å reparere skaden hvis du har skremt barn eller partner. Ta ansvar ved å si akkurat hva du har gjort, og at du ikke skulle gjort det. Hør hvordan barnet eller partneren har det. Dette kan gjenskape trygghet. Men ikke ødelegg ved å skylde på den andre eller bortforklare din reaksjon ved å si: Men det var fordi du gjorde slik og sånn. Da gjør du den andre medansvarlig, og da forsvinner din beklagelse.
Kilde: Bufetat, Bufdir. Se også nettsiden http://Foreldrehverdag.no
• Spre viktig informasjon til flere som trenger det.
• Øke forståelsen og bekjempe stigmatisering.
• Gi håp og støtte til alle som sliter.
Doner nå via Vipps til 12137 og bli med i arbeidet for bedre psykisk helse for alle! Hjertelig takk for din støtte! Vennlig hilsen redaksjonen i Magasinet Psykisk helse.