Når noen skader seg selv
Ofte kan noen starte å skade seg selv i ungdomsalderen, 12-13 årsalderen, og så mange som 16 prosent av norsk ungdom har erfaring med å ha skadet seg en eller annen gang. Mange slutter etter få ganger, noen etter en periode i ungdomstiden, men noen kan fortsette med omfattende skade i voksne alder.
Hva er selvskading?
Selvskade er ikke en egen diagnose. Handlingene er knyttet til en rekke psykiske lidelser som angst og depresjon, spiseforstyrrelse, personlighetsforstyrrelse, psykose, samt økt risiko for selvmord. Selvskading har også sammenheng med tidligere psykisk eller fysisk overgrep, eller det å streve med kjønnsidentitet, ha lav selvtillit eller dårlig problemløsningsevne. Samtidig vet vi at det er mange som har de nevnte psykiske lidelsene eller sårbarhetsfaktorene uten at de skader seg. Vi skiller også mellom direkte og indirekte selvskade – som å utsette seg for fare som slåsskamper eller farlig bilkjøring. Jenter bekrefter oftere direkte selvskade, men gutter bekrefter oftere indirekte selvskade.
Omfang og bakgrunn
Det er mange som skader seg som ikke søker hjelp. Om lag en tredjedel av de som skader seg får hjelp i psykisk helsevern, men en tredjedel søker hjelp hos venner og familie, og en tredjedel forteller det ikke til noen. Mange er redde for å være til bry, for å vekke vanskelige følelser hos venner og familie, eller fordi de tror andre ikke kan hjelpe. Noen ønsker ikke å fortelle om det fordi de opplever å ha funnet noe som hjelper på vanskelige tanker og følelser som de kan ha strevd med over tid.
Det er ulike grunner for hvorfor ungdom kan skade seg selv. En viktig grunn er at man opplever at skadingen regulerer vanskelige følelser og tanker. En opplever å få kontroll, å komme bort fra det vanskelige og føler en lettelse. Samtidig forteller ungdom også at de kan skade seg for å uttrykke det vonde de har inni seg – som kritiske tanker om seg selv, vonde og overveldende følelser som sinne og skam, eller tidligere vonde erfaringer av overgrep eller omsorgssvikt. Selvskadingen kan være en måte å forholde seg til noe vondt som man ikke klarer eller tør å sette ord på til viktige personer i egne liv. For noen er det også et forsøk på å dele det vonde med andre rundt seg. Vi kan kanskje si at det å skade seg selv er en måte å regulere følelser, men også et forsøk på å kommunisere, og må derfor sees i sammenheng med ungdommens nære relasjoner.
Helhetsvurdering
Når noen skader seg så kan det ha vært et engangstilfelle, men ofte så kan det ha sammenheng med andre vanskeligheter og indre strev i ungdommens hverdag. Tenk på hvordan ungdommen synes å ha det generelt – er de på skolen, og er de med venner? Synes hen å ha noen interesser eller aktiviteter som de er engasjert i? Viser de andre tegn på psykiske plager som vedvarende tristhet, spisevansker eller engstelse? En helhetsvurdering er viktig for å vurdere alvorligheten av selvskadingshandlingen.
Hjelp og behandling
Noen kommuner eller bydeler har helsetilbud der ungdom kan snakke med en terapeut. Det finnes også behandlingstilbud i spesialisthelsetjenesten for ungdom som skader seg. Noen poliklinikker har spesialteam som tilbyr dialektisk atferdsterapi, mentaliseringsbasert terapi eller skjematerapi. Viktige elementer i all behandling er å sortere selvskadingsepisoder for å finne mer ut av hva som trigger atferden, og hva det vanskelige er knyttet til av strev i ungdommens hverdag og indre verden. Det er også viktig å finne andre måter å takle de overveldende følelsene og tankene på. Det kan være fint å øve på andre strategier for å komme seg gjennom de vanskelige følelsene knyttet til selvskadingen, som å høre musikk, ta en dusj, rope, løpe, slå i en pute eller liknende. Det er viktig for voksne rundt å forstå at dette er en vanskelig prosess å finne ut av. Hvis hen kan tørre å si i fra når de strever, kanskje til og med før de skader seg, er det veldig bra. Men for mange er dette noe man må øve på. Vi trenger tid og hjelp for å finne ord eller tegn for å be om hjelp, samt bli tryggere på at andre er til å stole på. Kanskje kan man da selv finne andre måter å komme seg gjennom det vanskelige på uten å skade seg.
Foreldre og andre med ansvar for barn
Selv om en ungdom kan være opptatt av å ville klare seg selv, ikke være til bry, og helst bare være med venner, så trenger de fortsatt sine foreldre og omsorgspersoner. Foreldre og foresatte kan selv vise poliklinikken at de gjerne vil være til hjelp, og be om hjelp til å finne ut hvordan de best kan være en støtte. En poliklinikk kan tilby foreldreveiledning og/ eller familiesamtaler, men tilbudene kan variere. Det er viktig å vite at så lenge ungdommen bor hjemme så har de et omsorgsansvar og kan derfor trenge støtte, råd og informasjon for å være best mulig omsorgsbase.
Mange voksne har i perioder kontakt med og også ansvar for ungdom, som trener, lærer eller foreldre til andre ungdommer som er på besøk. De kan bli oppmerksomme på eller bekymret for om en har skadet seg. Kanskje sees et arr, blodflekker, eller generell bekymring vekkes for psykiske vansker. I første omgang kan du forsøke å snakke med ungdommen, eller kanskje bare si at du bryr deg om hvordan de har det.
Hva gjør du når du er bekymret for et barn?
Hvis du kommer i en situasjon at du blir så bekymret at du lurer på om du bør eller må informere foreldre eller en helseinstans (helsetjeneste på skole/bydel, barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk eller legevakt), så er det veldig viktig at du snakker med ungdommen om dette. Du må fortelle hvorfor du er bekymret, og dere bør sammen finne ut hva som eventuelt kan deles med foreldre. Hvis ungdommen absolutt ikke vil snakke med sine foreldre der og da, så kan det være mulig å koble på en annen de stoler på – det være seg helsesøster eller en annen slektning. Del dilemmaet ditt – at du er bekymret og at du trenger å vite at hen blir tilstrekkelig ivaretatt. Uansett er det viktig at de blir informert hvis du informerer andre om din bekymring. Dette er viktig for å føle seg respektert, hørt, og sikre best mulig motivasjon for videre hjelp.
Tips og råd til voksne som er bekymret for et barn
Vis at du bryr deg. Si at du lurer på om de kan ha skadet seg og at de kan komme til deg hvis de vil snakke om det. Vær tålmodig og vis omsorg. Det å skade seg er en veldig privat handling – vis respekt for deres grenser. Spør igjen om du fortsatt er bekymret.
Prøv å holde deg rolig. Det å se at noen har skadet seg kan vekke sterke reaksjoner av redsel, sinne og frustrasjon. Vi kan få behov for å ordne opp, be de slutte med det med én gang, og vi vil – forståelig nok – hjelpe slik at de får det bedre. Utfordringen er at hvis voksne reagerer for mye kan de bli redde for å bry for mye, de vil passe mer på oss enn seg selv, og kanskje vi mister muligheten for kontakt. Du kan si at du blir bekymret og at du synes det er leit at de gjør seg selv så vondt.
Ikke anta at du vet hva det handler om. Vær åpen og nysgjerrig. Hør dem ut om hva de knytter selvskadingen til i sin hverdag – hva er det vanskelige for den enkelte? Tenk at selvskade kan være en problemløsning selv om vi kan synes det virker veldig destruktivt.
Undersøk om selvskadingen er knyttet til tanker om å ville dø. Dette er ikke alltid tilfelle, men for noen kan selvskadingen være en måte å få bort selvmordstanker.
Spør hvordan du kan være til hjelp. Som forelder, lærer, trener eller liknende så kan et viktig fokus være å støtte opp om sosial kontakt, aktiviteter de er engasjert i og skolegang. Spør om det er måter du kan være til støtte på, og utforsk sammen med ungdommen hva de selv kan gjøre og hvem de har å støtte seg til i vanskelige stunder.
Respekter at det er vanskelig å snakke om. Noen kan sette pris på å snakke med en voksen, men mange kan streve med å sette ord på det de kjenner som overveldende. Da kan det være lettere å gjøre noe med noen, snakke om noe nøytralt, se en film sammen, lage mat, kjøre bil sammen eller liknende. Utforsk sammen tegn på hvordan de kan vise at det er vanskelig selv om de ikke klarer å be om hjelp – kanskje de er mer stille, kommer ikke på trening, sier nei til initiativ fra venner, eller er mer på rommet sitt.
Rådfør deg med helsesykepleier. Blir du usikker og svært bekymret og for eksempel tenker at ungdommen trenger helsepersonell eller terapeut å snakke med, så kan du kontakte helseteam i kommune eller bydel der dere bor for å få råd og legge en plan. Det er da viktig å informere ungdommen om hva du gjør og hold deg til planen.
Skrevet av Line Indrevoll Stänicke ved Universitetet i Oslo (UiO) som en del av kunnskapssamlingen Psykisk oppvekst som ble lansert 1. juni 2022.
Denne siden er laget som en del av prosjektet Psykisk oppvekst og med støtte fra Gjensidigestiftelsen.
Andre ressurser
Stänicke, L.I. (2019). Hva sier ungdom om hvorfor de skader seg? Tidsskrift for norsk legeforening. doi: 10.4045/tidsskr.19.0194
Stänicke, L.I. (2020). Behandling av selvskade – hva virker, og hva virker ikke? Suicidologi, 25(3).
Ungdom og selvskading: – Forsøk på å dele smerte (artikkel fra Magasinet psykisk helse)
Podkast
Om Psykisk oppvekst
Psykisk oppvekst er starten på en helhetlig kunnskapsbank som vi i fremtiden håper vil bli nyttig for alle som jobber for, med og rundt barn eller har en spesiell interesse for barns oppvekstsvilkår og utvikling.