– Beboerne er sykere enn tidligere

Mens tilbud som ivaretar ettervern for rusavhengige i Oslo kommune er vedtatt avviklet, forteller miljøterapeuter om en urovekkende utvikling i en institusjon som på papiret skal være rusfri:

– Beboere som flytter rett inn fra en kun en ukes avrusning

– Eskalering av rusbruk på huset det siste trekvart året

– Handel med narkotika inne på institusjonen

– Ansatte som må «lure» private boligutleiere

Nylig vedtok byrådet i Oslo å legge ned tilbud som ivaretar ettervern for rusavhengige i kommunen. Det er Velferdsetaten som foreslo å stenge det rus- og medikamentfrie Stensløkka ressurssenter, som Magasinet Psykisk helse har skrevet om tidligere. Kjemper for rusfritt ettervern | Magasinet Psykisk helse .

Byrådet avvikler også 22 såkalte gjennomgangsleiligheter med booppfølging, der tidligere rusavhengige i en periode får trening i å klare seg selv i en vanlig boligblokk. Leilighetene skal nå disponeres fritt av bydelene de ligger i.

I temaplan for Oslo kommunes rusinstitusjoner 2021-2023 foreslås det å redusere antall døgnplasser i rusomsorgen fra 657 til 475 innen 2030. Man vil prioritere døgnplasser for tyngre rusavhengige med store helseutfordringer.  Velferdsetaten mener det er liten etterspørsel etter rus- og medikamentfrie tilbud som Stensløkka, og etter rusfrie gjennomgangsleiligheter. Ansatte ved institusjonene mener beleggstallene i stor grad stammer fra koronatiden da det var inntaksstopp. Ifølge Byrådet vil bydelene kunne gi et godt tilbud i egen bolig.

Hvite løgner

For ansatte ved Haugenstua ressurssenter ser virkeligheten ganske annerledes ut. Her jobbes det tett på beboere som i teorien skal klare overgangen til et rusfritt, normalt liv.

Miljøterapeutene Anne Helene Bruun og Karin Næss jobber begge ved Haugenstua ressurssenter som skal være en rusfri institusjon.  De tar imot Magasinet Psykisk helse i et nøkternt møterom i boligblokken som rommer institusjonen der ruspasienter bor i små, enkle hybler og i tillegg kan være på fellesområder.

Anne Bruun jobber med beboerne i blokken. Karin Næss har i tillegg jobbet med rusavhengige i gjennomgangsleilighetene. Dette har vært et tilbud om botrening i leiligheter over hele byen, for de som skrives ut av institusjonen på Haugenstua og før flytting i egen bolig. Leilighetene er nå i ferd med å tømmes.

– Leilighetene kan nå tildeles andre, for eksempel flyktningfamilier. De som har bodd i gjennomgangsleiligheter fram til nå, har søkt kommunal bolig.  Får man ikke det, må man på det private markedet, sier Karin Næss.

Hun forteller at selv om folk får vedtak om kommunal bolig, må mange vente lenge, noen ganger i årevis. Enkelte bydeler har svært få leiligheter til disposisjon. Næss og Bruun må da hjelpe ruspasientene videre i privatmarkedet.

– Hvordan foregår det?

–  Vi er med på visninger. Jeg kan ikke opptre som ansatt, sammen med personen som trenger leilighet. Fordi det nå en gang er sånn, at private helst ikke vil leie ut til folk som er knyttet opp mot Nav og får økonomisk hjelp. Så da blir jeg «en venn» som er med på visning, sier Anne Bruun.

– Hvordan oppleves det for dere som ansatte?

– Jeg kjenner på at det er ugreit, fordi vi på en måte lurer utleier litt. Hvis jeg skulle ha leid ut til noen, ville jeg gjerne selv visst litt om personen i forkant. Du blir med på en type hvit løgn, det må jeg være ærlig å si.  Jeg og beboer blir enige på forhånd om hva vi skal legge fram, uten å lyve for mye, sier Bruun.

Karin Næss skyter inn at hun også har vært med på visninger der leietaker har valgt å spille med åpne kort om at hen har uføretrygd og bostøtte. Noen utleiere synes det er positivt at Nav blir en garanti for at leieinntekten kommer inn.

– Men det er stor forskjell på folk. Noen er ikke så merket av livet de har levd, mens andre er mer preget og går på en del sterke medisiner.

Kort avrusing

De to miljøterapeutene forteller om arbeidsdager i stor endring, der det stadig blir vanskeligere å oppfylle mandatet til Haugenstua ressurssenter. Der heter det nemlig at beboerne i institusjonen, og i gjennomgangsleilighetene med booppfølging, skal være rusfrie. Det er ikke krav om medikamentfrihet, og alle beboere nå tar del i Lar – Legemiddelassistert rehabilitering. I tillegg er det flere som ruser seg. Det er ikke anledning til å be om urinprøver fra beboerne.

– Før fikk vi nesten alltid beboere hit fra langvarig behandling. Nå får vi mennesker som er nærmere rusen inn på huset her, sier Næss.

– Det kommer en del mennesker hit rett fra lavterskeltilbud (tidligere kalt hospits, red.anm.) og de store mestringshusene våre i Velferdsetaten. De vil bli rusfrie, og ønsker seg hit. Da får de en kort avrusing før innflytting, utdyper Bruun.

– Som følge av at de kommer fra andre steder enn vi har vært vant til, så har vi sett en økning av tilbakefall det siste trekvart året. Noen av dem vi har tatt inn den siste tiden har ikke engang vært i behandling i senere tid. De har vært det «en gang i tiden». For eksempel har de ruset seg i sommer, hatt en avrusning på en uke, så kommer de til oss. Da tenker vi: Utviklingen går feil vei. For de er altfor nær rusbruk når de flytter hit. Vi vet hvor kort vei det er til at det ikke går så bra. Men hvis vi tenker på den tiden hvor beboerne hadde vært ett år i behandling, så var vi en rusfri institusjon, sier Næss.

– Da var det mye lettere å hjelpe folk ut til et vanlig liv. De var klare og motiverte, sier Bruun.

Stigespillet

Beskrivelsene til de to miljøterapeutene kan minne om et stigespill.  Rusavhengige kommer fra kommunalt hospitsliknende hus, etter en kort avrusing. Tilbudet på Haugenstua er på papiret rusfritt, men i praksis er det mange som ruser seg. Dersom personalet ser det, risikerer beboeren utkastelse fra Haugenstua. Alternativet videre blir da ned på stigen tilbake til lavterskeltilbudet eller mestringshus. Det samme gjelder for rusavhengige som flytter ut i egen bolig, uten tett booppfølging. Mange makter ikke overgangen til et liv der mye skal mestres på en gang.

– Vi vet fra forskning hvor viktig ettervern er. Tilbudet om gjennomgangsleiligheter med booppfølging har vært veldig nær det å bo en kommunal bolig. Men vi har jobbet under et annet lovverk, altså helsepersonelloven. Det innebærer at vi kan låse oss inn ved bekymring. Om vi ikke får kontakt, så er vi to stykker som går inn for å se hvordan det står til. Den muligheten blir borte nå. Våre folk kan ikke ta seg inn i kommunal eller leid leilighet. Jeg håper jo de tar grep i de ulike bydelene med oppfølging. Men jeg har vansker for å se at de har den kapasiteten som vi har hatt. Vi jobber jo ens ærend for å ivareta mennesket i boligen, sier Næss.

– Våre beboere har kunnet ringe oss når som helst, og gi beskjed om hva det måtte være. Både dag og kveld, hvis de trenger hjelp. Vi har også kunnet invitere til måltider og samtaler. Den tryggheten har de hatt med oss, forteller Bruun.

– Tilbakemeldingene fra dem som er flyttet i gjennomgangsbolig, har nettopp vært at det er viktig med kort vei og enkelt å få tak i personalet, sier Næss.

– Hvordan ser dere for dere at situasjonen for deres brukergruppe kommer til å bli framover?

– Tidligere har folk kommet hit etter skikkelig behandling, bodd her et år, fått orden på økonomi, nedbetalt gjeld, fått bedre helse. Her har de et fellesskap, og de møter likepersoner og personell som er til stede 24/7 .  De har tatt tak i de viktigste områdene. Nå skal de hoppe over denne fasen, og rett inn i egen bolig med oppfølging en gang i uka, fra Nav i bydel. Om beboer ikke åpner når Nav ringer på, da må de prøve igjen neste uke.  Jeg er redd for at veien blir kort tilbake til rusen. For det blir for mye til at de greier å stå i utfordringene. Leilighetene kan bli rasert og vanskjøttet, sier Næss.

Hjertesukk

Mange rusavhengige som de to jobber med, sliter med sosial angst og frykt for å tømme postkassa og åpne brev. Mye av jobben til de ansatte går ut på å hjelpe til med å skaffe et nettverk.

– Jeg tror ingen av de som bor her nå, hadde klart å skaffe seg et nettverk på egen hånd, sier Næss.

– Hvordan oppleves dette for dere?

– Det er kjempefrustrerende. For du føler deg litt maktesløs. Vi har sett hvor bra ting fungerte før, sier Næss.

– Det er synd for mennesker som blir kasteballer i systemet. Mange blir også skuffet over at når de kommer hit, så er det ikke det rusfrie stedet de trodde. Vi var det en tid tilbake. Men vi har også mistet en del av retten til å være med på å bestemme hvem som skulle komme inn til oss. Nav i bydelene har tatt over det ansvaret. Samtidig er plassene våre blitt dobbelt så dyre for bydelene å leie. Dermed vil man ha folk fortere ut i egen bolig. Og gruppen med de dårligste blir søkt hit, sier Bruun.

Hun kommer med et langt hjertesukk:

– Jeg blir rystet over hvordan medmenneskeligheten blir mer og mer borte i rusomsorgen. Vi får flere og flere ting vi skal dokumentere. I stedet for å være mer sammen med beboeren, finne et nettverk, finne ut av interesser, bli med på det strikkekurset. Pushe for å vise at verden ikke er så skummel og farlig. Angst, traumer og nerver sitter dypt i de fleste. Det vi jobber med er trygghet, trygghet, trygghet. Og tillit. Hver minste motstand for ruspasienter kan gjøre at verden raser sammen, hvis vi ikke er til stede og sier «Slapp av, dette ordner seg. Pust dypt, så ser vi på det sammen. Ser du det var ikke så farlig som du trodde.»

– Hva tenker dere om forslaget om at beboere som har fått bo på den rus- og medikamentfrie institusjonen Stensløkka, skal inn i en egen etasje her på Haugenstua?

– Hvis vi skal ha en medikamentfri etasje, så tror jeg vi må tømme hele huset som det er i dag, og begynne på scratch. Jeg synes synd på dem som da skal bo i den etasjen. For vi har jo felles måltider, og folk møtes på stua. Denne gruppen blir mye mer eksponert for eventuell rusbruk når vi vet det er mye rus på huset, sier Næss.

– Er det narkotikahandel også?  

– Ja. Dag, kveld og natt. Dette vet vi, og vi tar det opp med dem vi tar på fersken, sier Bruun.

– Hva kan dere gjøre?

– Hvis en ikke klarer å unngå å ruse seg, må vi lage egen samarbeidsavtale om veien videre. Kanskje en avrusning, og at man kommer tilbake hit. Om en får tilbakefall igjen, må vi samarbeide med bydelen om å søke på et lavterskeltilbud eller mestringshus der det er lov å ruse seg.

– Hvor ofte skjer dette?

– Hele tiden, per dags dato, sier Bruun.

Tilbake til rusmiljøet

De to tror den negative utviklingen i brukergruppa skyldes at tilbudene blir dårligere og at de dårligste blir søkt inn på Haugenstua – ikke at det generelt er mer rus i samfunnet. De er skeptiske til kommunens plan om at folk skal tilbake i bydelene sine. Deres erfaring er at de fleste ikke vil tilbake til bydelen, fordi det er der det gamle rusmiljøet er.

– Er det nødvendig å bli skjermet fra andre i aktiv rus i en periode, når man selv vil bli rus- og medikamentfri?

– Ja, helt klart. Særlig på grunn av eskaleringen av rusbruk som vi nå ser, sier Karin Næss. Hun tror at den eneste måten man kan få gitt en godt tilbud til de som ønsker å bli rus- og medikamentfrie, er om en av institusjonene blir det.

– Om enten Vestli ressurssenter eller Haugenstua ressurssenter blir rus- og medikamentfri, har jeg tro på det. Jeg får så vondt av den den enkelte som prøver å holde seg rusfri. Om de skal plasseres her, sammen med andre som vi vet ruser seg, sier hun. •